Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Fanghol (A) til kunnskaps- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:1436 (2018-2019)
Innlevert: 10.04.2019
Sendt: 11.04.2019
Besvart: 26.04.2019 av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner

Elisabeth Fanghol (A)

Spørsmål

Elisabeth Fanghol (A): Statsråd Sanner uttalte i spørretimen 10.04.19 at det var opp til kommunene å finne gode lokale løsninger, der hvor det er barn på skolen som ikke har spist frokost eller som ikke har med seg matpakke.
På hvilken måte har statsråden signalisert ovenfor kommunene at det er forventet at slike lokale løsninger kommer på plass, og har statsråden tillit til at egne lokalpolitikere prioriterer dette?

Begrunnelse

I dag går 14 % av elever på skolen uten å ha med seg mat. I en klasse på 30 elever betyr det 4 tomme matpakker. Alle er enig i at det er en folkehelseutfordring, men det er vel så mye en utfordring for skolene, lærerne og elevene selv. Når statsråden uttaler at han er mest bekymret for at elever i norsk skole ikke lærer nok, så kan nok noe av svaret også ligge i at mette elever har et bedre læringsutbytte.
Det hjelper lite at ansvaret for å finne gode løsninger legges over på kommunene, når konstruktive forslag for å finne lokale løsninger nedstemmes av regjeringspartiene ute i kommunene.
Senest denne uka stemte H, FrP, V og KrF ned en prøveordning av skolemat ved barneskolene i Asker. Ansvaret legges over til foreldrene. For de elevene som ikke får hjelp av sine foreldre til å smøre matpakke hjemme, så er det dessverre lite hjelp i det. Det er ønskelig at statsråden klargjør hvilke forventninger han har til at kommunene følger opp og hvordan disse forventningene har vært signalisert.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Lokaldemokratiet er grunnmuren i det norske velferdssamfunnet og bærer noen av de absolutt største og mest omfattende oppgavene. Lokalpolitikerne i kommunen har ansvaret for å ivareta brede tjenester som treffer mange i befolkningen, som barnehage, skole og helsetjenester, og smale men viktige tjenester for sårbare innbyggere som barnevern og psykisk helsevern. Disse tjenestene organiseres og tilpasses lokalt, nettopp fordi kommunen kjenner innbyggerne, lokale forhold og kan lage et tilbud som passer for behovene til menneskene som bor der. Lokalpolitikken er imidlertid avhengig av tillit og frihet til å organisere og prioritere tjenestene sine til det beste for innbyggerne.
Det er ingen uenighet om at et godt kosthold er viktig for god helse og gir gode forutsetninger for læring. Selv om nasjonale tall viser at 14 % av elevene går på skolene uten å ha med seg mat, vil det være store lokale variasjoner, og det er variasjoner mellom barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Ifølge elevenes egen rapportering i Forskningskampanjen i 2011, hadde hele 97 prosent av norske barneskoleelever med seg mat hjemmefra. De lokale variasjonene tilsier for eksempel at problemet i ett område kan være så stort at det vil være nødvendig med universelle tiltak, og at alle får mat på skolen. I noen områder vil foreldrebetalte tiltak fungere godt, eventuelt supplert med støtteordninger til lavinntektsfamilier. I andre områder kan et godt lokalt tiltak være at skolen har en pakke knekkebrød og smøreost på lur, den gangen noen har glemt matpakken sin. Skolene varierer også i elevtall, utforming og rominndeling, og løsninger må tilpasses. En av lokalpolitikkens kjerneoppgaver er å tilpasse og prioritere tiltak slik at de gir innbyggerne et godt tilbud totalt sett.
Nasjonal politikk handler også om prioriteringer. Jeg ønsker å prioritere læring i skolen fremfor statlige penger til skolemat. Vi har tidligere beregnet hva ulike skolematordninger vil koste dersom man skal innføre det nasjonalt. For 1.-7. trinn koster det om lag 1,8 milliarder kroner, for 8.–10. trinn koster det om lag 770 millioner kroner og ytterligere om lag 780 millioner kroner per år for videregående. Altså over 3,3 milliarder kroner totalt.
Disse pengene vil ikke gi et varmt måltid. Dette er det bare råvarene til et enkelt brødmåltid inkludert frukt, grønnsaker og melk koster. I tillegg må skolen bekoste personale som skal føre tilsyn med elevene og eventuelt smøre maten. Det kan være behov for nytt kjøkkenutstyr. Mange skoler må også bygges om slik at de får egnede lokaler til å lage mat, og ikke minst plass for elevene til å spise.
Dette er penger jeg heller vil at skal gå til mer videreutdanning, flere lærere og bedre undervisning.
Når det er sagt, så er bedre kosthold og måltidsglede viktige områder som regjeringen arbeider med. Vi har høye forventninger til kommunene på dette området. Dette er kommunisert både gjennom den nye Folkehelsemeldingen — Gode liv i et trygt samfunn (Meld. St. 19 (2018–2019)) og i Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold. Folkehelseloven gir både kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter ansvar for å fremme folkehelse. Dette innebærer at helsehensyn skal integreres i beslutningsprosessene og for eksempel i utøvelse av rollen kommunen har som eier av virksomheter som barnehager, skoler og SFO-er.
Regjeringen støtter opp om hvordan barnehagene, skolene og SFO-ene kan være en del av kommunens virkemiddelapparat. I Handlingsplanen for et bedre kosthold sier vi at vi skal fremme gode måltider og matordninger i skole og skolefritidsordning og bidra til at helsemyndighetenes anbefaling om 20 minutters spisetid følges opp i skolen. Videre er et av tiltakene i Folkehelsemeldingen at vi vil samle og identifisere gode ideer og konkrete løsninger for frokostordninger i ungdomsskolen og spre disse på en egnet måte. Jeg vil også vise til det arbeidet Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet gjør med å spre eksempler på god praksis for hvordan man nettopp lokalt kan finne gode løsninger for mat og måltider i skolen.