Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1490 (2018-2019)
Innlevert: 23.04.2019
Sendt: 24.04.2019
Rette vedkommende: Justis- og innvandringsministeren
Besvart: 03.05.2019 av justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært alvorlig, og landet er et av verdens farligste for barn.
Hva er årsaken til at regjeringen til tross for mange års arbeid ikke har klart å etablere et omsorgssenter i Kabul for enslige barn, og kan statsråden begrunne hvorfor han mener det er forsvarlig å etablere et slikt senter gitt sikkerhetssituasjonen i Kabul spesielt og i Afghanistan generelt?

Begrunnelse

Regjeringen har i mange år jobbet for å etablere et omsorgssenter i Kabul, Afghanistan, for å sende barn som har flyktet alene til Norge tilbake dit. Det vises til svar på skriftlig spørsmål nr. 860, der statsråden bekrefter at regjeringen fortsatt arbeider med å etablere et omsorgstilbud i Afghanistan – men uten at det så langt er inngått skriftlige avtaler i arbeidet.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært alvorlig, og landet er et av verdens farligste for barn. Kabul har ifølge FN det høyeste dokumenterte antallet sivile skadde og drepte i landet, og sivile som deltar i daglige økonomiske og sosiale aktiviteter i Kabul risikerer å bli rammet av den generaliserte volden i byen.

Jøran Kallmyr (FrP)

Svar

Jøran Kallmyr: Spørsmålet ble opprinnelig rettet til utenriksministeren, men besvares av meg ettersom det hører inn under mitt ansvarsområde.
Arbeidet med å etablere et omsorgstilbud for mindreårige i Afghanistan har vært tidkrevende av flere årsaker. Et slikt prosjekt fordrer et grundig forarbeid, og en særskilt arbeidsgruppe bestående av eksperter fra norske myndigheter samarbeider om dette. Barnets beste, oppsporing av omsorgspersoner, forsvarlig omsorg og god sikkerhet er vesentlige elementer for et slikt prosjekt. Disse elementene er en forutsetning for at tilbudet skal kunne brukes for å returnere enslige mindreårige som har fått avslag på asylsøknaden i Norge. Prosjektet utvikles i tråd med retningslinjene til FN, herunder UNHCR Position on Minimum Safeguards, Special Measures for Unaccompanied Minors August 2010 and Guidelines for the Alternative Care of Children (Resolution adopted by the UN General Assembly 64/142). Identifisering av aktuelle implementerende partnere for et slikt prosjekt er også en del av prosessen.
Gjennom asylforliket i 2015 fikk regjeringen i oppdrag å finne en trygg omsorgsløsning for enslige mindreårige uten beskyttelsesbehov, i deres opprinnelsesland. Dette tiltaket er også forankret i Granavolden-plattformen. Ved å gi et tilbud også til lokal ungdom, vil prosjektet samtidig bidra til å redusere motivasjonen for å reise til Europa, og således forebygge at unge afghanere drar alene ut på en farefull ferd hvor de risikerer overgrep og setter livet i fare.
Det skal mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen i et land eller et område er så alvorlig at enhver retur dit vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda vurderer den generelle sikkerhetssituasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og de vurderer fortløpende om det er behov for endringer i praksis. På nåværende tidspunkt anses sikkerhetssituasjonen i Kabul som alvorlig, men ikke slik at enhver som søker asyl i Norge vil være beskyttet mot retur dit.
Før det er aktuelt å returnere en mindreårig til et omsorgstilbud i hjemlandet, herunder i Afghanistan, vil det bli foretatt grundige, individuelle vurderinger av vedkommendes beskyttelsesbehov, hvor både den generelle sikkerhetssituasjonen og individuelle forhold vurderes. Jeg vil i denne forbindelse understreke at det i vurderingen av om det foreligger behov for beskyttelse skal tas hensyn til om søkeren er barn, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd. Det betyr at terskelen for å gi beskyttelse til barn er lavere enn for voksne. Det skal også vurderes om utlendingen fyller vilkårene for oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge, jf. utlendingsloven § 38. Kun mindreårige som ikke har et beskyttelsesbehov og som heller ikke fyller vilkårene for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag vil være aktuelle for retur til et omsorgstilbud i hjemlandet.