Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til kultur- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:1505 (2018-2019)
Innlevert: 25.04.2019
Sendt: 26.04.2019
Besvart: 03.05.2019 av kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Er det kulturministerens vurdering at medieaktører bør ha like sterk beskyttelse av sin ytringsfrihet som hun tidligere har målbåret at kunst- og kulturaktører bør ha, og vil hun ta avstand fra statssekretær Sveinung Rotevatns uttalte støtte til økonomisk sabotasje av nyhetsaktøren og nettstedet Resett?

Begrunnelse

I anledning debatten rundt Black Box Teater er kulturministeren sitert på følgende utsagn fra NRK (18.12.2018):

«Jeg mener at politikere ikke skal diskutere hvorvidt de vil ta støtten fra noe, bare fordi de ikke liker det. Vi skal ha scener som utfordrer makten og maktens tanker. Det er kunstens oppgave.»

I følge Dagbladet skal kulturministeren ha uttalt følgende i forbindelse med samme sak (16.03.2019):

«Det Venstre og denne regjeringen står for, er at vi trenger flere og andre stemmer i Kultur-Norge. Vi trenger mer, ikke mindre kunst som provoserer. Jeg heier på dem som tør å provosere, og som skaper diskusjon og debatt i det offentlige rom.»

På Venstres hjemmesider kan vi lese følgende:

«Alle mennesker har rett til å ytre seg og å forsøke å vinne oppslutning for sine standpunkter. For at et demokrati skal fungere må ytringsfriheten gjelde for alle, også for dem med meninger flertallet ikke liker. For liberale er det forskjell på det vi ikke liker og det vi vil forby.»
(https://www.venstre.no/artikkel/2009/06/01/ytringsfrihet-2/)

Trine Skei Grande (V)

Svar

Trine Skei Grande: Representanten spør om "medieaktører" bør ha like sterk beskyttelse av sin ytringsfrihet som "kunst- og kulturaktører". Svaret på dette er selvfølgelig ja. Ytringsfriheten er både en individuell rettighet og en forutsetning for et fungerende demokrati. Friheten til å ytre seg om politiske og samfunnsmessige spørsmål er gitt et særlig sterkt vern i Grunnloven. Og retten til å ytre seg om politiske spørsmål vil i utgangspunktet være den samme enten ytringene formidles gjennom et redaktørstyrt medium, en blogg eller et teaterstykke. Ingen har stilt spørsmål ved dette.
Men her stopper likhetstrekkene mellom de to sakene som representanten Amundsen tar opp i sitt spørsmål. I saken om Black Box og teaterstykket Ways of seeing tok enkelte til orde for at teateret burde fratas statlig støtte som en reaksjon på kritiske ytringer mot regjeringen og regjeringens politikk. Dette ville innebære en direkte økonomisk sanksjon fra myndighetene mot politiske ytringer og kritikk av de samme myndighetene. Jeg mener at dette ikke bare ville svekke de konkrete ytringsmulighetene til Black Box. Det ville også sette en presedens som kunne fått en betydelig nedkjølende effekt for ytringsfriheten til alle som på en eller annen måte er avhengig av offentlig finansiering for sin virksomhet.
I tilfellet med Resett var formålet med utspillet å bevisstgjøre private annonsører om hva de bidrar til å finansiere. Etter det jeg kjenner til har ingen i regjeringen argumentert for å nekte Resett å publisere sitt innhold og sine synspunkter. Måten annonser formidles på i dag – med automatisert kjøp og salg av digital annonseplass – gjør imidlertid at annonsører ofte ikke vil være klar over hvor annonsene havner, og hvilke aktører og synspunkter deres produkter og tjenester dermed blir assosiert med. Det å støtte andres ytringer, økonomisk eller på andre måter, er også en måte å delta i det offentlige ordskiftet på. Men dette forutsetter at man har et bevisst forhold til hvilke ytringer man fremmer og hvilke aktører man støtter. Jeg mener at større bevissthet om hvor annonsekronene havner, utelukkende vil være en fordel for det demokratiske ordskiftet.
Innenfor rammene av ytringsfriheten, slik den er vernet i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon, legger lovverket begrensninger på hvilke ytringer som lovlig kan fremmes. Om disse grensene er brutt i et konkret tilfelle er et spørsmål for politi og domstoler.
Ytringsfrihet innebærer likevel ikke at politikere er avskåret fra å kritisere eller imøtegå ytringer vi mener er uriktige eller uakseptable, selv om ytringene ligger innenfor lovens rammer. En slik forståelse av ytringsfriheten ville i praksis undergrave muligheten for en åpen politisk debatt i samfunnet.
Samtidig er det klart at man bør være forsiktig med å gå inn på noe som kan framstå som kampanjer for å hindre eller svekke mulighetene for å komme til orde med kritikk eller dissenterende synspunkter i offentligheten. Denne balansegangen kan noen ganger være vanskelig, og er noe det er viktig å ha et bevisst forhold til.
Representanter for politiske myndigheter, det være seg statsråder, statssekretærer eller stortingsrepresentanter, har etter mitt syn ett særlig ansvar for å legge til rette for et demokratisk og åpent ordskifte. De kan selvfølgelig ha meninger om journalistikk, men det ville etter mitt syn være uheldig dersom de for eksempel boikotter seriøse aviser gjennom å nekte å la seg intervjue.