Bjørnar Moxnes (R): Hva vil regjeringen gjøre for at advarslene og anbefalingene fra FNs menneskerettighetssystem og forpliktende internasjonale menneskerettighetskonvensjoner tas til følge og overholdes av britiske myndigheter i forbindelse med arrestasjonen av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange, og hva tenker regjeringen om følgene for pressefriheten i Norge og Europa av USAs nye praksis med å straffeforfølge individer i Europa for publisering og kildebeskyttelse som til nå har vært normal praksis i vestlige, inkludert norske, medier?
Begrunnelse
11. april ble grunnleggeren av varslerorganisasjonen WikiLeaks, Julian Assange arrestert i Storbritannia. Arrestasjonen kom etter en utleveringsbegjæring fra USA som følge av WikiLeaks-grunnleggerens rolle i forbindelse med publisering av graderte dokumenter lekket av en varsler i USAs militære. Dokumentene avslører blant annet krigsforbrytelser, tortur, ulovlig innblanding i andre lands demokratiske prosesser, drap på journalister og andre former for maktmisbruk og forbrytelser begått av den amerikanske staten.
Også før Donald Trump ble president, ble varsling slått hardt ned på i USA. Blant annet ble varsleren Chelsea Manning i 2010 dømt til 35 års fengsel etter anklager om å ha lekket flere av dokumentene om forbrytelser begått av amerikanske myndigheter, til WikiLeaks. Ifølge FNs spesialrapportør for tortur, ble Manning utsatt for «grusom og umenneskelig» behandling i fangenskap i USA. Obama-administrasjonen arbeidet for å tiltale WikiLeaks-grunnlegger Assange, men lot være fordi en slik tiltale ville være et angrep på pressefriheten. Trump-regjeringen ser derimot bort fra dette hensynet til pressefrihet.
Norske PEN, Human Rights Watch, Committee to Protect Journalists, Freedom of the Press Foundation, Reporters Without Borders og American Civil Liberties Union advarer om at arrestasjonen utgjør en trussel mot pressefriheten. New York Times skriver at
“det har vært vanskelig å skille juridisk […]mellom det Assange gjør for WikiLeaks og det som tradisjonelle nyhetsorganisasjoner som the New York Times gjør hver dag: å søke opp og publisere informasjon som embetspersoner ville foretrukket å holde hemmelig, inkludert graderte nasjonale sikkerhetsspørsmål».
I tillegg til pressefriheten berører arrestasjonen av Assange og mulig utlevering til USA også menneskerettighetene generelt. FNs spesialrapportør for tortur advarer nå om at Assange ikke er garantert en rettferdig rettssak i USA. «USA har det siste tiåret dessverre vist seg å ikke være en trygg stat når det gjelder bruken av tortur i saker som gjelder nasjonal sikkerhet». FNs spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser fastslår at Assange nå er utsatt for «…en reell risiko for alvorlig brudd på sine menneskerettigheter». FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling (UNWGAD) uttalte i 2015 og 2016 at Assange var utsatt for illegitim frihetsberøvelse, og krevde at britiske myndigheter måtte oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser og avslutte frihetsberøvelsen av Assange. Kravet ble gjentatt i 2018, da UNWGAD også uttalte følgende:
«Menneskerettighetskonvensjonene er bindene lov […]. Det er ikke en forbigående mote som en stat kan bruke i noen tilfeller og andre ikke. […]I tillegg forventes anbefalingene fra [UN]WGAD å bli håndhevet av alle stater, også de som ikke har vært part I saken vedrørende Assange."
Også Norge bør arbeide for at britiske myndigheter overholder sine menneskerettighetsforpliktelser i Assange-saken.
Hvordan samfunnet håndterer varslere er en viktig indikator på demokratiets stilling. I demokratier beskyttes de som avslører forbrytelser og maktmisbruk fra myndighetene, mens myndighetene stilles til ansvar. I autoritære regimer straffeforfølges og knebles de som avslører myndighetenes maktmisbruk og forbrytelser, mens makthaverne beskyttes. WikiLeaks ikke er en amerikansk organisasjon, Julian Assange ikke er amerikansk statsborger og arrestasjonen fant sted i Storbritannia, ikke USA. Arrestasjonen av WikiLeaks-grunnleggeren skaper derfor presedens for at USA kan straffeforfølge enkeltpersoner i Europa, potensielt også i Norge, for det New York Times definerer som vanlig journalistisk virksomhet. En slik presedens vil også kunne benyttes av andre stormakter som ønsker å slå ned på og begrense ytringer og avsløringer de anser som skadelige.