Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1526 (2018-2019)
Innlevert: 26.04.2019
Sendt: 29.04.2019
Besvart: 06.05.2019 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Etter ILO-konvensjon 137 om havnearbeideres rettigheter, som Norge har ratifisert, er vi forpliktet til å ha en definisjon av havnearbeider og havnearbeid, enten gjennom praksis eller lover og regler, og i tråd med disse definisjonene ha en fortrinnsrett for havnearbeidere til å utføre havnearbeid.
Har Norge etter Holshipdommen og den nye havneoverenskomsten et regelverk som tilfredsstiller kravene i ILO-konvensjon 137, og hvis ikke, når og på hvilken måte vil dette bringes i orden?

Begrunnelse

Det vises til Stortingets debatt 12. juni 2018 om havnearbeideres rettigheter, der statsråden opplyste at saken var til vurdering i departementet og skulle avklares i løpet av høsten 2018. Statsråden sa der at kravene i ILO-137 ikke lenger var oppfylt gjennom tariffavtale, og at det derfor skulle vurderes alternative muligheter, herunder om det var nødvendig å komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendring. Slik sak er så langt ikke varslet fra regjering til storting.
Det vises også til Dokument nr. 15: 1601 (2017-2018)med spørsmål om såkalt eksklusiv råderett var i strid med våre forpliktelser etter ILO-137.
Statsråden viste der til kontakt med LO og NHO vedrørende kontakt mot ILO for å avklare om ILO-137 var korrekt implementert i Norge etter forhandlingene for losse- og lastearbeidere og den nye havneoverenskomsten. Statsråden opplyste videre at dette spørsmålet ville bli en del av vår rapportering til ILO, og at den videre oppfølgingen skulle bygge på ILOs vurdering. Stortinget er så langt ikke gjort kjent med innholdet i regjeringens rapportering og ILOs tilbakemelding på om norsk praksis tilfredsstiller kravene i ILO-137.
LO har bragt Høyesteretts dom i Holshipsaken inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Inntil en eventuell dom derfra foreligger, vil det være høyesterettsdommen som er gjeldende. Dessuten er den praksis som tidligere var etablert gjennom tariffavtale, ikke lenger gjeldende. Norge har en langvarig og tverrpolitisk praksis som legger stor vekt på at våre internasjonale forpliktelser skal overholdes. Ingen er derfor tjent med en lengre periode der det kan stilles spørsmål ved om vår praksis oppfyller de forpliktelsene vi påtok oss ved ratifisering av denne konvensjonen.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Det har fram til 2017 blitt lagt til grunn at ILO-konvensjon 137 om havnearbeid (ILO 137) har vært gjennomført i Norge bl.a. ved at tariffavtalene for havnearbeidere også har regulert havnearbeideres fortrinnsrett til havnearbeid. Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) og NHO Logistikk og Transport (NHO LT) inngikk i 2017 en ny overenskomst om arbeid i norske havner, Havne- og terminaloverenskomsten. I denne ble det ikke tatt inn noen bestemmelse om fortrinnsrett slik det var i tidligere tariffavtaler. Når partene ikke lenger ønsker å avtaleregulere fortrinnsretten, har det ført til at det har blitt reist spørsmål om hvorvidt Norge oppfyller ILO 137. Arbeids- og sosialdepartementet har derfor vurdert gjennomføringen av ILO 137 i Norge slik situasjonen er nå. Gjennomgangen er også delt med partene.
Norge støtter intensjonene i konvensjonen og de mål den setter for at havnearbeid i så stor utstrekning som mulig skal utføres av arbeidstakere som har faste og ryddige arbeidsforhold. Dette er i tråd med de mål som gjelder for hele det norske arbeidslivet. Det har gått lang tid siden konvensjonen opprinnelig ble implementert i Norge. Det har i den perioden vært stor utvikling i organiseringen av arbeidet i norske havner, og arbeidslivet generelt. Denne utviklingen har også hatt betydning for havnearbeidernes situasjon.
Ekspertkomiteen i ILO har også pekt på at enkelte av virkemidlene i konvensjonen for mange land ikke lenger er relevante. Ekspertkomiteen viser til situasjoner hvor havnearbeidere er sikret faste ansettelser og samme vilkår som andre arbeidstakere, både når det gjelder ansettelse og lønns- og arbeidsvilkår.
I Norge er arbeidslivet godt regulert med fokus på faste og trygge ansettelser og rettferdige arbeidsvilkår. Hovedregelen i arbeidslivet i Norge er og skal være fast og direkte ansettelse. Midlertidige ansettelser og bruk av innleie skal være et supplement, og vilkårene for dette er tydelig regulert. Fra 2019 er også adgangen til innleie strammet inn. Det er samtidig blant annet innført en presisering av begrepet "fast ansettelse", som tydeliggjør kravene til forutsigbarhet for arbeid. Havnearbeidere har den samme arbeidsrettslige beskyttelsen som alle andre arbeidstakere i Norge, også når det gjelder fast ansettelse og begrensninger i adgangen til innleie og midlertidig ansettelse.
Havnearbeid i Norge utføres i hovedsak av arbeidstakere i faste arbeidsforhold. De fleste havnearbeidere i Norge er ansatt hos havneoperatører, eller andre som driver regulær virksomhet i havnene. Departementet kan ikke se at opprettelse av et nasjonalt register over havnearbeidere eller en ny etablering av fortrinnsrett i praksis vil bidra til å nå konvensjonens mål om fast eller regelmessig sysselsetting utover det som allerede er situasjonen som følge av de gjeldende reglene i det norske arbeidslivet. Dette understøttes av Havne- og terminaloverenskomstens presisering av partenes forpliktelser til å følge disse reguleringene og prinsippene også i havne- og terminalvirksomheten.
Kravene til register og fortrinnsrett vil videre være vanskelig å gjennomføre i praksis i norske havner, det vil medføre økt administrasjon og påføre myndighetene eller virksomhetene kostnader som neppe vil stå i forhold til den effekt tiltakene vil ha. Det er viktig med jobbsikkerhet for havnearbeiderne, og at det jobbes for ryddige lønns- og arbeidsvilkår, størst mulig grad av faste og direkte ansettelser og begrensning på bruk av innleie. Slik departementet ser det, vil de alminnelige reglene om fast og midlertidig ansettelse og arbeidsvilkår som følger av arbeidsmiljøloven være det viktigste og beste grunnlaget for dette, i tillegg til det arbeidet som gjøres av partene sentralt og lokalt.
I lys av dette legger departementet til grunn at nasjonal lovgivning, regulering mellom partene i tariffavtale og praksis i Norge gir havnearbeidere lønns- og arbeidsforhold som oppfyller ILO 137, og at det derfor ikke er nødvendig med tiltak fra myndighetenes side.