Skriftlig spørsmål fra Geir Adelsten Iversen (Sp) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:1576 (2018-2019)
Innlevert: 07.05.2019
Sendt: 07.05.2019
Besvart: 14.05.2019 av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

Geir Adelsten Iversen (Sp)

Spørsmål

Geir Adelsten Iversen (Sp): De etterlatte etter tragedien på Hopseidet, har ikke fått noe forklaring etter denne tragedien.
Vil statsråden erkjenne det ansvar som vi bør ta som følge av at vi beordret sivile og mindreårige til krigsoppdrag?

Begrunnelse

Tragedien på Hopseide som skjedde to dager før krigens slutt har ikke fått en verdig avslutning. Hopseide hadde på slutten av krigen vært en viktig omlastingsplass for norske soldater som sammen med russiske styrker rykket inn i fylket etter at tyskerne trakk seg ut. Tyske elitesoldater rykket inn til Hopseidet fra to kanter for å stoppe omlastningsplassens arbeid. Det var kun lokale fiskere igjen uten uniform som ble fritatt for tjeneste og som var på tur hjem. Tyskerne tok disse fiskerne til fange og de ble etterhvert henrettet. Tre voksne og tre unge gutter ble drept. Tre kvinner og 17 barn ble farløse. Den ene fiskerkona ble voldtatt mens barna var vitner til udåden. Straks etter kapitulasjonen starter norske politi etterforskning av saken. Norske myndigheter legger bort saken i 1947 uten å informere de pårørende. Spørsmålet om den norske militære ledelsens ansvar gjennom å beordre sivilister og mindreårige til krigsoppdrag ble aldri undersøkt. De tyske soldatene ble aldri stilt for en norsk domstol.

Frank Bakke-Jensen (H)

Svar

Frank Bakke-Jensen: For nokså nøyaktig 74 år siden i disse dager, ble Hopseidet rammet av en forferdelig tragedie. 6. mai 1945, idet krigen gikk inn i sitt siste døgn, ble seks mennesker drept i et tysk angrep. To ubåter med kommandosoldater ombord, kom inn mot Hopseidet fra to kanter. Båtene ble observert fra land, og den lille norske vaktposten på stedet ble forsterket med lokale sivile. De var mangelfullt utstyrt med uniformer og våpen. To av dem var under 18 år. Da den tyske styrken som ble landsatt nærmet seg den norske vaktposten, ble de norske frivillige hastig dimittert. Den norske befalingsmannen på stedet ville ikke at de skulle komme i kamp. Men det var for sent: Før de rakk hjem, ble de tatt av den tyske styrken, skutt og drept.
Løytnanten som ledet gruppen av tyske kommandosoldater, innrømmet å ha skutt, men hevdet det var i selvforsvar. Saken ble henlagt i 1947. Vest-tyske myndigheter etterforsket saken i 1960-årene, men igjen ble den henlagt.
Hendelsen på Hopseidet 6. mai 1945 var en grusom tragedie som rammet befolkningen der idet nordmenn flest var i ferd med å begynne feiringen av krigens slutt. Fredsvåren brakte liten glede på Hopseidet. Seks nordmenn var drept, en mor voldtatt i nærvær av sine barn og 17 unge mennesker hadde mistet sine fedre. Begravelsene foregikk på Skjånes 17. mai. Det ble en tragisk nasjonaldag fredsvåren 1945.
En gruppe historikere som arbeidet med saker knyttet til andre verdenskrig for Forsvarsdepartementet har undersøkt forholdene omkring Hopseidet-tragedien. Det er ikke funnet grunn til å klandre den norske militære ledelsen for det tragiske utfallet saken fikk. Vanskelige valg ble tatt i en vanskelig tid, og risikoen for store ofre var alltid til stede.
Motstandsviljen i folket var ryggraden i forsvaret mot nazifisering og umenneskeliggjøring av samfunnet under okkupasjonen 1940–1945. Sivile nordmenn løste oppgaver i motstandsarbeidet for kortere og lengre perioder. Det var viktig i kampen mot okkupanten, og det var viktig for den nasjonale selvfølelsen. Det var motstandsarbeid med livet som innsats. De seks som ble drept på Hopseidet var blant dem som betalte den høyeste prisen. De fortjener vår dypeste anerkjennelse og respekt og vil for alltid stå i fremste rekke blant dem som tok del i kampen.
Jeg har den største forståelse for hvor vanskelig det må ha vært å miste sine nærmeste på en sånn brutal måte idet krigen var over. I den forbindelse vil jeg gjerne finne et tidspunkt for å besøke minnesmerket over de seks som så brutalt ble revet bort og treffe etterlatte for å gi uttrykk for min dypeste medfølelse.