Svar
Jøran Kallmyr: I avtale og gjennomføringspunkter om utlendingsfeltet fremforhandlet av Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre 28. februar 2014 var det enighet om en endring i utlendingsforskriften for å gi føringer for vurderingen av oppholdstillatelse til barn på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Det fremgår at intensjonen var å sikre at barnets beste skulle tillegges større vekt enn tidligere:
«Barns tilknytning til Norge gjennom flere års botid i Norge skal klargjøres gjennom en regelendring som gjør at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er barnefaglig forsvarlig. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig.»
Justis- og beredskapsdepartementet gjennomførte tiltaket gjennom endringer i utlendingsforskriften § 8-5, i kraft 8. desember 2014. Bestemmelsen legger opp til at det skal foretas en vurdering av barnets beste og barnets tilknytning til Norge, før dette avveies mot innvandringsregulerende hensyn i saken. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, jf. utlendingsloven § 38, Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3.
Det er ikke fastsatt en bestemt grense for hvor mange års opphold et barn må ha for å kunne få oppholdstillatelse på grunnlag av tilknytning til Norge. Det skal foretas en konkret, skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Det gis imidlertid anvisning på en rekke relevante momenter for vurderingen. I tillegg til lengden av barnets opphold i Norge, sammenholdt med barnets alder, skal blant annet følgende vektlegges: Barnets behov for stabilitet og kontinuitet, hvilke språk barnet snakker, barnets psykiske og fysiske helsesituasjon, barnets tilknytning til familie, venner og nærmiljø i Norge og i hjemlandet, barnets omsorgssituasjon i Norge, barnets omsorgssituasjon ved retur og den sosiale og humanitære situasjon ved retur.
I ikrafttredelsesrundskriv G-06/2014 Ikrafttredelse av endringer i utlendingsforskriften – varig ordning for lengeværende barn og begrunnelse i vedtak som berører barn gis det nærmere føringer om forståelsen av utlendingsforskriften § 8-5, herunder hvordan innvandringsregulerende hensyn skal vurderes. I punkt 1.3 uttales blant annet følgende:
«I saker hvor barnefamilier har blitt lengeværende er det ofte en utfordring at familiens identitet er usikker og/eller familien ikke har lagt frem reisedokumenter eller andre identitetsdokumenter. Fremleggelse av slike dokumenter er ofte en forutsetning for å kunne gjennomføre tvangsmessig retur, og manglende samarbeid om identitetsavklaring og innhenting av identitetsdokumenter er følgelig særlig relevante innvandringsregulerende hensyn. I Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 421 uttales det: «Det vil ikke alltid bli innvilget oppholdstillatelse selv om det foreligger «sterke menneskelige hensyn» eller «særlig tilknytning til riket». Det må foretas en avveining mot de innvandringsregulerende hensynene som gjør seg gjeldende.» Aktiv motarbeidelse av identitetsavklaring, og dermed også av retur, skal tillegges særlig vekt. Med aktiv motarbeidelse menes bl.a. at foreldrene, etter ankomst til landet, har brukt falske identitetspapirer eller oppgitt falsk identitet. Dette anses som særlig tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. Forskriftens § 8-5 nytt annet til fjerde ledd innebærer at den oppmykning av praksis som følger av § 8-5 nytt første ledd ikke vil omfatte familier som gjennom aktive handlinger som nevnt ovenfor har motarbeidet avklaring av egen identitet, i forbindelse med behandling av utlendingssaken eller iverksetting av vedtaket.»
Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør enkeltsakene, og jeg har tillit til at de foretar grundige vurderinger av barnets situasjon, samtidig som de også skal vektlegge innvandringsregulerende hensyn. Jeg mener at departementet har gitt gode føringer for de vurderingene som skal gjøres, gjennom utlendingsforskriften § 8-5 og tilhørende ikrafttredelsesrundskriv.
Saker som omhandler barn med lang oppholdstid i Norge vekker stort engasjement, og det har jeg forståelse for. Regelverket reflekterer også de dilemmaene disse sakene reiser. For å sikre innvandringspolitikkens og regelverkets legitimitet er det imidlertid viktig at muligheter for misbruk søkes avverget. Jeg vil minne om at i saker hvor barnefamilier uten lovlig opphold har lang oppholdstid i Norge, skyldes det ofte at familiens identitet er usikker og at de ikke har lagt frem reisedokumenter eller andre identitetsdokumenter. Familiene har heller ikke rettet seg etter tidligere avslag på søknad om opphold og plikten til å forlate landet.