Skriftlig spørsmål fra Tore Hagebakken (A) til samfunnssikkerhetsministeren

Dokument nr. 15:1632 (2018-2019)
Innlevert: 15.05.2019
Sendt: 15.05.2019
Besvart: 21.05.2019 av samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde

Tore Hagebakken (A)

Spørsmål

Tore Hagebakken (A): Brann- og redningstjenesten er stadig oftere første nødetat på et ulykkessted.
Hvordan vil statsråden vurdere de prinsipielle, økonomiske og kompetansemessige utfordringene knyttet til dette i den varslede gjennomgangen av beredskapskapasiteten i kommunene i Granavoll-erklæringen?

Begrunnelse

I Granavoll-erklæringen ble regjeringspartiene enige om å gjennomgå beredskapskapasiteten i kommunene, inkludert rollefordeling mellom brannvesen, politi og helsevesen.
Tall fra DSBs BRIS-statistikk de siste årene viser at brann- og redningstjenestens portefølje er i endring. Den kommunale brann- og redningstjenesten får stadig flere helseoppdrag og dette er et av de områdene som generer flest utrykninger. Dette gjelder særlig utenfor de større byene hvor ambulansetjenesten får stadig lengre responstid. Dette stiller andre krav til kompetanse enn det den tradisjonelle deltids- og heltidsopplæringen for brann- og redningspersonell gir i dag. Deltidspersonell jobber i små stilinger (typisk 2,5 prosent), hvor alle øvelser og opplæring av kjernekompetanse på brann og redning skal gjennomføres.
Det er derfor viktig at samfunnssikkerhetsministeren, med politiske ansvaret for brann- og redningstjenesten, sørger for at grenseoppgangen for hvor langt helseforetakenes prehospitale ansvar med ambulansetjenesten strekker seg og hvor kommunenes ansvar starter i den akuttmedisinske kjeden.
Det rapporteres fra mange av landets brann- og redningstjenester om at det er en ansvars- og finansieringsforskyving fra helseforetakene til kommunesektoren på dette området.

Ingvil Smines Tybring-Gjedde (FrP)

Svar

Ingvil Smines Tybring-Gjedde: Brann- og redningsvesenet er en viktig og etterspurt ressurs som er til stede der folk bor og ferdes og gir rask bistand når folk trenger hjelp – uansett når på døgnet en brann eller annen ulykke oppstår. Brann- og redningsvesenet er et kommunalt ansvar. Staten styrer kommunene gjennom lov og forskrifter, og brann- og redningsvesenets oppgaver følger av brann- og eksplosjonsvernloven § 11. I den samme bestemmelsen er kommunene gitt fullmakt til å legge andre oppgaver til brannvesenet så langt dette ikke svekker brannvesenets lovpålagte oppgaver. Det er derfor kommunene selv som vurderer hvilke andre oppgaver de har kapasitet til å utføre. Det er ikke foretatt noen endringer i de lovpålagte oppgavene siden 2002.
Det er store ulikheter mellom kommunene når det gjelder beredskap. Noen kommuner har for eksempel uttrykt at de ønsker flere oppgaver til brann- og redningsvesenet fordi de mener det gir en beredskapsmessig gevinst i lokalsamfunnet. Andre kommuner har uttrykt at de er kritiske til den økonomiske belastningen som kan følge i kjølvannet av en dreining i oppgaveporteføljen. Jeg vil i arbeidet med å gjennomgå beredskapskapasiteten i kommunene, herunder rollefordeling mellom brann- og redningsvesen, politi og helsevesen, gå i dialog med både justis- og innvandringsministeren og helse- og omsorgsministeren. Dette vil bli gjort i forbindelse med arbeidet med den kommende meldingen til Stortinget om samfunnssikkerhet.
Jeg vil avslutningsvis påpeke at kommunenes beredskap favner langt bredere enn kun brann- og redningsvesenets oppgaver. Dette innebærer at en gjennomgang av kommunenes beredskapskapasitet også må sees i lys av pågående arbeid knyttet til forebygging, beredskapsplanlegging og håndtering av andre hendelser som kan treffe en kommune, herunder flom, skred mv. Jeg vil følge opp dette i nær dialog med blant annet olje- og energiministeren og kommunal- og moderniseringsministeren.