Svar
Kjell-Børge Freiberg: Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Samtidig skal en stor andel av verdiskapingen tilfalle den norske stat, slik at den kan komme hele samfunnet til gode, jf. Prop 80 S (2017-2018).
Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I 2018 stod petroleumssektoren for 17 prosent av all verdiskaping i landet og utgjorde om lag 43 prosent av eksportinntektene.
Virksomheten bidrar til å finansiere velferdsstaten. Siden år 2000 har statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten vært 6 200 milliarder kroner. l inneværende år er statens netto kontantstrømmen fra sokkelen anslått til 238 milliarder kroner. Alle anslag tilsier at næringen vil bidra med store inntekter til fellesskapet også i fremtiden gjennom de etablerte systemene.
I tillegg til disse inntektene for staten kommer leverandørindustrien og annen landbasert virksomhet knyttet mot utvinningsvirksomheten på sokkelen. Petroleumsnæringen gir arbeid til mange over hele landet. Om lag 170 000 sysselsatte er direkte eller indirekte knyttet til petroleumsnæringen. Den stimulerer videre til positiv nærings-, teknologi- og samfunnsutvikling landet rundt.
Myndighetene regulerer sektoren ved å sette klare og forutsigbare rammer. Aktørene i næringen har mest kunnskap, kompetanse og informasjon om muligheter og utfordringer i sin aktivitet og forestår derfor den daglige operasjonelle aktiviteten innen leting, utbygging, drift og avslutning. Det er selskapene som har det fulle ansvaret for den operasjonelle aktiviteten, herunder at den utføres i henhold til de rammene myndighetene har satt. At ansvaret ligger hos selskapene - som det gjør for all annen næringsvirksomhet i Norge, er både viktig og riktig.
Utbygging av olje- og gassfelt er store, kompliserte prosjekter. I alle sektorer er det risiko for at enkeltprosjekter blir dyrere, eller utvikler seg annerledes enn forutsett på utbyggingstidspunktet. På norsk sokkel er det den enkelte rettighetshavergruppe som har ansvar for å gjennomføre utbyggingsprosjekter sikkert og forsvarlig og i henhold til plan og budsjett. Rettighetshavergruppen skal påse at også utbyggingsvirksomheten utøves på en forsvarlig måte i samsvar med gjeldende lovgivning. Rettighetshavernes arbeid med prosjektgjennomføring understøttes av myndighetenes behandling av plan for utbygging og drift, der blant annet rettighetshavernes kontrakts- og gjennomføringsstrategi og hvordan partnerne planlegger å følge opp prosjektet i utbyggingsfasen blir vurdert av Oljedirektoratet. Målet med dette er å bidra til god prosjektgjennomføring gjennom erfaringsoverføring og læring fra gjennomførte prosjekter.
Selskapene har sterk økonomisk egeninteresse av en vellykket prosjektgjennomføring. De fleste utbyggingsprosjekter på norsk kontinentalsokkel ender opp med utbyggingskostnader innenfor usikkerhetsspennet på +/- 20 pst. gitt i plan for utbygging og drift (PUD)/plan for anlegg og drift (PAD). Dette gjelder også for de prosjektene som nå er under utbygging. 20 av 24 pågående prosjekter har kostnadsanslag innenfor usikkerhetsspennet, jf. Prop 1 S (2019-2020). To av prosjektene ligger under kostnadsanslaget i utbyggingsplanen og to ligger over. Martin Linge-utbyggingen er ett av de som er over og som har hatt en krevende gjennomføringsfase. De samlede investeringene for prosjektene som nå er under utbygging er totalt sett 4,3 mrd. kroner lavere enn det som ble anslått ved innlevering av utbyggingsplanene.
Prosjektene som er under utbygging vil skape enorme verdier til finansiering av velferdsstaten. Samlet har prosjekter under utbygging en beregnet nåverdi framover på 1307 mrd. kroner med sju prosent kalkulasjonsrente reelt før skatt, og 1654 mrd. kroner med fire prosent, jf. Prop 1 S (2019-2020). Internrenten til den samlede prosjektporteføljen av prosjekter under utbygging fra PUD tidspunktene er beregnet til 28 pst.
Et utbyggingsprosjekt på norsk sokkel står overfor en rekke ulike risikoforhold av geologisk, teknisk, gjennomførings- og markedsmessig art. Eierne av oljeselskapene og øvrige deltakere i kapitalmarkedet forholder seg til risikoen knyttet til nivået på olje- og gasspriser fremover på tilsvarende måte som andre kilder til økonomisk risiko virksomheten står overfor. Vurderingen av usikkerheten knyttet til framtidige olje- og gasspriser, herunder effekter av klimatiltak globalt, er en økonomisk risiko som aktørene i næringen tar hensyn til i sine beslutninger. Dette synliggjøres også i alle utbyggingsplaner på norsk sokkel gjennom beregninger av deres robusthet både mot lave olje-/gasspriser og høye driftskostnader.
Aktørene i kapitalmarkedet er opptatt av alle typer risiko knyttet til selskapers investeringer. Gjennom kapitalmarkedet vurderes norske petroleumsinvesteringer opp mot investeringer i alle typer økonomisk aktivitet i Norge og i resten av verden. Det er de mest lønnsomme investeringsprosjektene, hensyntatt risiko, som blir realisert.
Avkastningskravet til investorene reflekterer risikoen i prosjektene uansett hvilke forhold den har opphav i. Risikoen er knyttet til en rekke faktorer, herunder framtidige olje- og gasspriser, kostnader, teknologi og geologi samt ulike myndighetstiltak. Hvis priser, kostnader eller produksjon ikke går som ventet, kan enkeltprosjekter, sett i ettertid, gi tap. Det er imidlertid liten grunn til å tro at systematiske feil- eller overinvesteringer over tid vil oppnå finansiering i kapitalmarkedet. Selskaper tar stilling til og håndterer usikkerheten knyttet til framtidige olje- og gasspriser når de fatter investeringsbeslutninger. Selskapene har best kompetanse til å vurdere lønnsomhet og risiko i petroleumsprosjekter. Dette er en konsekvens av at de satser egen/investorenes kapital som skal generere en avkastning i konkurranse med andre investeringsmuligheter. At det er betydelig interesse for å investere på norsk sokkel, viser at finansmarkedene forventer god framtidig lønnsomhet i petroleumsvirksomheten hensyntatt den totale økonomiske risikoen.
Klimarisikoutvalgets vurdering peker på at prosjekter på norsk sokkel gjennomgående har kort tilbakebetalingstid, og at selskapene sannsynligvis har høyere avkastningskrav enn staten, som begge bidrar til å redusere den økonomiske eksponeringen til prosjektene.
Som for annet næringsliv er det aktørene i næringen som foretar de operasjonelle beslutninger knyttet til leting, utbygging og drift. Ved viktige milepæler som feltutbygginger kreves det også myndighetsgodkjenning. Det arbeides aktivt med erfaringsoverføring fra gjennomførte prosjekter både internt i næringen og på myndighetssiden. Jeg ser ikke et behov i dag for en bred gjennomgang av lønnsomheten på norsk sokkel i årene framover basert på at Martin Linge-utbyggingen har hatt store utfordringer.