Svar
Nikolai Astrup: Markedet for fiberbredbånd er regulert gjennom lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Loven har som formål å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, og å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Formålet skal oppnås gjennom å legge til rette for bærekraftig konkurranse. Ekomreguleringen skal også stimulere til næringsutvikling og innovasjon, herunder legge til rette for sikre og robuste ekomnett. Lovens hovedformål er med andre ord å bidra til oppfyllelse av nasjonale behov for elektronisk kommunikasjon.
For å utvikle ekommarkedet til et marked med bærekraftig konkurranse og med flere tilbydere, har ekomloven en egen sektorspesifikk konkurranseregulering. Reguleringen pålegger Nasjonal kommunikasjonsmyndiget (Nkom) å definere relevante produkt- og tjenestemarkeder, foreta markedsanalyser og identifisere om det finnes tilbydere med sterk markedsstilling innenfor definerte markeder. Dersom en (eller flere) tilbyder(e) har sterk markedsstilling, skal Nkom pålegge én eller flere særskilte forpliktelser på de(n) aktuelle tilbyderen(e), for å fremme bærekraftig konkurranse.
Markedene for bredbånd, som omfatter fiberbredbånd, er regulert av Nkom gjennom markedsvedtak som revideres periodisk, sist gang 20. desember 2018 (vedtaket). I grunnlaget for vedtaket inngår en omfattende analyse av grossistmarkedene for bredbåndstilgang, de såkalte marked 3a og marked 3b. I denne analysen har Nkom vurdert hvordan markedene skal avgrenses, herunder om markedene skal avgrenses til hele landet, eller om markedssituasjonen tilsier at det skal defineres egne lokale eller regionale markeder. Nkom har kommet til at det på vedtakstidspunktet ikke var grunnlag for å definere andre geografiske markeder enn hele Norge. En viktig begrunnelse for dette var at fiberutbygging i dag befinner seg i en pågående og dynamisk utbyggingsprosess, og at inndeling av landet i mindre geografiske markeder enn hele Norge, og med eventuell egen regulering i det enkelte lokale marked, kan forstyrre investeringsinsentivene i markedet. Sagt på en annen måte: Nkom er bekymret for at en eventuell lokal tilpasset tilgangsregulering av de enkelte lokale bredbåndstilbyderne, kan virke dempende på investeringslysten til de samme tilbyderne.
Det pågår fortsatt konkurranse om fiberutbygging i nye, uutbygde, områder, og det kan være en fare for at en eventuell lokal tilpasset regulering kan forstyrre dynamikken i denne konkurransen. Nkom peker i vedtaket også på at det er tilnærmet landsdekkende tilbud av mobilt bredbånd med stadig høyere kapasiteter. Etter Nkoms vurdering vil tilbudet av slikt mobilt bredbånd virke disiplinerende på prissettingen hos tilbydere av fast bredbåndsaksess, som f.eks. fiber, som opererer i geografiske områder uten særlig konkurranse i markedet for fast bredbånd. Videre har Nkom, som en del av vurderingen av det geografiske markedet, sammenliknet sluttbrukerpriser hos 22 utvalgte bredbåndstilbydere, som både representerer lokale tilbydere som primært opererer i geografiske områder med antatt begrenset konkurranse, og nasjonale operatører som også tilbyr bredbåndstilgang i områder med større grad av konkurranse. Prissammenlikningen gir, etter Nkoms vurdering, ikke grunnlag for å konkludere med at det er klare og entydige prisforskjeller mellom geografiske områder med antatt begrenset konkurranse og områder med større grad av konkurranse, som gjør det nødvendig å definere ulike geografiske markeder for bredbåndstilgang på grossistnivå i Norge. Det er med andre ord slik at prisene for fiberbredbånd ikke fremstår som spesielt høye i de områdene som har begrenset konkurranse.
Nkom har på denne bakgrunn konkludert med at grossistmarkedene for bredbåndsaksess (marked 3a og marked 3b) er geografisk avgrenset til Norge. Nkom har videre, på bakgrunn av markedsanalysen av marked 3a og marked 3b, kommet til at Telenor har sterk markedsstilling i begge markeder. Telenor er derfor i vedtaket pålagt forpliktelser blant annet til å gi ikke-diskriminerende tilgang på grossistnivå i sine fibernett. Dette betyr at andre aktører enn Telenor, skal kunne tilby sine bredbåndstjenester gjennom Telenors fibernett på likeverdige vilkår som Telenors egen sluttbrukervirksomhet. Dette gir mulighet for konkurranse om levering av bredbåndsnett over fiber i Norge, men da kun der Telenor har fiber. Vedtaket er for øvrig påklagd av flere, og disse klagene er til behandling i departementet.
I tillegg til ovennevnte regulering av Telenor, er fibernett (og andre bredbåndsnett) som har mottatt offentlig støtte til utbygging, pålagt et krav om at det skal etableres grossisttilgang. Dette kravet følger av reglene om statsstøtte, og formålet er å tilrettelegge for konkurranse på sluttbrukernivå.
Jeg mener at markedsbasert utbygging har vært avgjørende for at vi i dag har fått en svært god bredbåndsdekning i Norge. Et alternativ hvor offentlige myndigheter skulle bevilge penger til investeringer gjennom årlige budsjetter, og hvor et offentlig kontrollert selskap skulle stå for utbyggingen uavhengig av markedsforhold, ville trolig ikke ha ført oss noe nærmere målet om høyhastighetsnett til alle. Det har også vært – og er stadig – nettverkskonkurranse om eksisterende kunder mellom ulike bredbåndsteknologier som fiber, oppgraderte kabel-TV-nett, DSL (som nå er på vei ut) og mobilt bredbånd. Etter hvert vil også 5G utgjøre en betydelig konkurransefaktor de fleste steder. Jeg mener derfor at mangfoldet og konkurransen i bredbåndsmarkedene samlet sett per i dag er til stede i tilstrekkelig grad. Samtidig er jeg enig med representanten i at det er viktig fortsatt å legge til rette for konkurranse og mangfold. Konkurransesituasjonen i bredbåndsmarkedene vurderes fortløpende av Nkom, og jeg kommer til å be Nkom vurdere tiltak som eventuelt kan bidra til at konkurransen i sluttbrukermarkedet for fiber styrkes.