Svar
Kjell Ingolf Ropstad: Enetiltak bør brukes med varsomhet, og jeg at mener de fleste barn og unge har det best sammen med andre. Departementet har gjennom styringsdialogen med Bufdir påsett at det initieres flere tiltak for å vurdere innretningen på institusjonsområdet. Dette omfatter det faglige innholdet i tilbudet, altså at plassene i størst mulig grad er tilpasset barnas behov, men også dimensjoneringen av tilbudet og styringen av den kapasiteten man til enhver tid har. Gjennom en mer restriktiv praksis har Bufetat redusert antall enetiltak betydelig i 2019, og det rapporteres detaljert og begrunnet på hvert eneste nye enetiltak. Siden den detaljerte rapporteringen kom på plass i slutten av 2018, har det kun vært fire nye plasseringer i enetiltak. Det er allerede etablert to institusjoner i samarbeid med psykisk helsevern, for å kunne gi et tilbud til barn og unge med særlig komplekse behov. I tillegg jobber Bufetat med å videreutvikle tilbud til barn som er til skade for seg selv og andre.
Samtidig ser vi at det er behov for tydeligere faglige føringer for når enetiltak kan og bør brukes. Bufdir er i lys av dette bedt om å kartlegge omfanget, bruken av og kostnadene ved enetiltak. De skal også analysere innholdet i tilbudet som gis, herunder tvangsbruk, samt vurdere hvilke målgrupper enetiltak eventuelt er det beste tilbudet for.
Når det gjelder formuleringen i spørsmålet om at de private aktørene sitter "på begge sider av bordet", er ikke dette dekkende for hvordan disse plasseringene gjennomføres. Både før og underveis i en plassering i enetiltak, er det Bufetat som har myndighet til å ta beslutninger.
Når enetiltak brukes, skal det være til barnets beste og basert på faglige vurderinger gjort av kommunen, Bufetat og eventuelle samarbeidsinstanser som psykiatri og kriminalomsorg. Barnets synspunkter skal også tillegges vekt. I forkant av en institusjonsplassering vurderer Bufetat hvilke behov barnet har som skal dekkes og hvilke risiko en plassering kan medføre. Denne vurderingen bygger på informasjon om barnet i vid forstand: barnets aktuelle situasjon, historie og erfaringer. I tillegg skal Bufetat få klarhet i hva som er ungdommens synspunkter og ønsker. Bufetat er ansvarlig for tilbudet og fatter den endelige avgjørelsen om hvilken institusjonsplass som skal tilbys det enkelte barnet.
Når et barn er plassert i en privat barneverninstitusjon, følges plasseringen opp av Bufetat. Dette arbeidet skjer i henhold til en egen nasjonal rutine, og inkluderer blant annet regelmessig rapportering fra institusjonen om hvordan det går med barnet.
Oppfølging av institusjonsplasseringer vil enkelte ganger avdekke behov for å gjøre endringer i tilbudet til barnet eller ungdommen. Dette kan være endringer i bemanning og det kan være behov for å skjerme barnet eller ungdommen for å unngå skade på det aktuelle barnet eller for å skjerme andre barn/ungdommer i institusjonen. Slike endringer skjer i samråd med barneverntjenesten i kommunen barnet er hjemmehørende i og med Bufetat. En privat institusjon som utøver den daglige omsorgen for barnet, kan ha viktig informasjon om endringer i barnets behov. Bufetat må kritisk vurdere denne informasjonen, og det er Bufetat som har det siste ordet. Private aktører kan ha økonomiske insentiver til å forsterke tiltak rundt barnet, og Bufetat er særlig oppmerksomme på denne problemstillingen.
Institusjonene skal fortløpende rapportere bruk av tvang etter rettighetsforskriften, både til fylkesmannen som tilsynsmyndighet og til Bufetat. Dersom Bufetat blir kjent med økende tvangsbruk vil Bufetat intensivere oppfølgingen av saken. Dersom en leverandør utfører tjenestene i strid med det oppdraget institusjonen er gitt av Bufetat, vil dette kunne føre til at Bufetat avslutter plasseringen, slutter å kjøpe tjenester av leverandøren eller iverksetter andre tiltak.
Jeg viser avslutningsvis til at departementet nå arbeider med å utrede hvordan private aktører, ideelle og kommersielle, best kan supplere det statlige tilbudet i institusjonsbarnevernet, slik at private aktører i barnevernet brukes på en måte som sikrer høy kvalitet og kostnadseffektivitet.