Skriftlig spørsmål fra Bengt Rune Strifeldt (FrP) til fiskeri- og sjømatministeren

Dokument nr. 15:184 (2019-2020)
Innlevert: 28.10.2019
Sendt: 28.10.2019
Besvart: 04.11.2019 av fiskeri- og sjømatminister Harald T. Nesvik

Bengt Rune Strifeldt (FrP)

Spørsmål

Bengt Rune Strifeldt (FrP): Havbruksnæringen må som andre viktige nasjonale næringer ha en enhetlig forvaltning, og ikke ulike krav og praksis fra kommune til kommune som vi nå ser utvikle seg mer og mer.
Hvilke lovhjemler har en kommune adgang til å benytte seg av for å stoppe økt produksjonsvolum gitt av staten, og hvilken rett har en kommune til å kunne stanse eller utsette at rettmessig tildelt økt produksjonsvolum kan tas i bruk?

Begrunnelse

Det finnes kommuner som nå helt bevisst ønsker sterkere innflytelse når det gjelder oppdrett, og hvordan sjøareal skal reguleres og håndteres lokalt. I noen tilfeller har kommuner krevd nye utredninger før et lovlig økt produksjonsvolum kan tas i bruk. Flere ledende aktører i norsk sjømatnæring stiller seg tvilende til at kommunene har anledning til å stille ulike krav som må tilfredsstilles etter allerede gitte konsesjoner. Det virker påfallende at en kommune skal kunne stille lokale krav som gjør at en oppdretter som lovlig har kjøpt økt produksjonsvolum og tillatelse fra staten - ikke har noen garanti for å kunne utnytte de kjøpte rettighetene.
For en kapitalkrevende næring som oppdrett virker forutsigbarheten inn på alle planer og vurderinger som må tas. I så måte ser jeg fram til å høre statsrådens vurdering av lovverket i slike tilfeller.

Harald T. Nesvik (FrP)

Svar

Harald T. Nesvik: Innledningsvis ønsker jeg langt på vei å slutte meg til representantens syn om at havbruksnæringen, som annen næringsvirksomhet, må ha en enhetlig forvaltning. Det er viktig for å sikre forutsigbare rammevilkår for næringsvirksomhet.

Representanten har i sin begrunnelse for spørsmålet skrevet at "Det virker påfallende at en kommune skal kunne stille lokale krav som gjør at en oppdretter som lovlig har kjøpt økt produksjonsvolum og tillatelse fra staten - ikke har noen garanti for å kunne utnytte de kjøpte rettighetene." Til dette er det å bemerke at det ved tildeling av tillatelser til akvakultur med laks, ørret og regnbueørret skilles mellom retten til produksjon 1) av bestemte arter i et bestemt omfang (populært omtalt som selskapsnivå eller tillatelsesnivå) og 2) på bestemte lokaliteter (lokalitetsnivå). Når myndighetene selger økt kapasitet på eksisterende tillatelser eller nye tillatelser, er det kun tillatelsen som selges. Dette innebærer at det ikke følger med noen rettigheter med hensyn til tildeling av nye lokaliteter eller endring av eksisterende lokaliteter - som må omsøkes separat. Jeg vil få understreke at det er gode grunner til dette, blant annet er det slik for å sikre at driften ved den enkelte lokalitet skal være miljømessig forsvarlig og at hensynet til fiskehelsen og dyrevelferden er ivaretatt. Dette gjøres hovedsakelig gjennom ulike tillatelser som gis i forbindelse med lokalitetsklareringer.

Kommunene har for øvrig ingen myndighet etter det akvakulturregelverket som jeg har konstitusjonelt ansvar for. I den grad en kommune ikke ønsker at det skal etableres lokaliteter, eller at en lokalitet skal utvides, er det derfor med hjemmel i annet regelverk at kommunen kan legge begrensninger på hvilken ny akvakulturvirksomhet som skal foregå i sin kommune. Dette lovområdet hører inn under kommunal- og moderniseringsministerens konstitusjonelle ansvarsområde. Hun har gitt følgende svar på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes av 5.9.2019, besvart 11.9.2019, om kommunenes rett etter plan- og bygningsloven til å fremme miljøkrav til næringsvirksomhet i sjø og vassdrag med tilhørende strandsone, herunder oppdrettsnæringen:



"Kommunal- og moderniseringsdepartementet ga 23. oktober 2018 ut et nytt rundskriv om lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder (H-6/18), som erstatter tidligere rundskriv T-4/96.

Bakgrunn for arbeidet var at virkeområdet i sjø ble utvidet til én nautisk mil utenfor grunnlinjen i plan- og bygningsloven av 2008. Behovet for en helhetlig planlegging til sjøs, med en god samordning og avklaring av kompetansemyndigheter, har økt. Plan- og bygningsloven er en sektorovergripende lov som skal sikre en slik samordning av statlige, fylkeskommunale og kommunale interesser i arealbruken. Aktiv planlegging er viktig for å sikre både lokal verdiskapning og langsiktig bærekraftig utvikling. Samtidig gjelder en rekke sektorlover i disse områdene, der arealplaner og sektorlovbehandling må ses i sammenheng. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har derfor tett kontakt med flere departementer om disse spørsmålene, blant annet Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet.

Når det gjelder forholdet mellom plan- og bygningsloven og akvakulturloven er dette omtalt i rundskriv H-6/18 pkt. 1.4 (kommuneplan), pkt. 1.5 (reguleringsplan) og pkt. 2.6 (akvakultur). Jeg viser til dette rundskrivet for utfyllende redegjørelse for kommunens kompetanse etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr.6, men vil fremheve det som står under pkt. 2.6:

"Det vil bli gjort detaljerte vurderinger av miljøvirkningene ved behandling av lokalitetssøknader etter akvakulturloven, som utfyller vurderingene i kommuneplanen. Det er derfor ikke nødvendig at alle miljøforhold er avklart i detalj i kommuneplanen. Kommunene bør være svært tilbakeholdne med å sette vilkår for akvakultur som reguleres av annet sektorregelverk, i sine arealplaner. Vilkår for godkjenning og drift av akvakultur fastsettes i lokalitetsgodkjenningssystemet som koordineres av fylkeskommunen."

De konkrete sakene som nevnes i spørsmålet, gjelder Osterøy kommune og Tromsø kommune. I den sistnevnte kommunen omgjorde Tromsø kommunestyre sitt tidligere vedtak om å kreve lukkede anlegg for oppdrettsnæringen. Jeg mener at Tromsø kommunes opprinnelige vedtak må tolkes slik at det kun gir føringer for at miljømessige forhold er relevante og må tas hensyn til ved rullering av framtidige arealplaner.

Når det gjelder planbestemmelser der det kreves bruk av en spesiell teknologi eller liknende, tilrår jeg at det ikke tas inn slike bestemmelser i arealplaner. Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendte 9. januar 2018 et brev til Nordland fylkeskommune, der departementet frarådet å ta i bruk bestemmelser om lukkede anlegg i kommunale arealplaner. Dersom forutsetningen er at kommunene ikke ønsker akvakultur på stedet fordi det ikke er miljømessig forsvarlig ut fra dagens teknologi, blant annet av hensyn til viktige naturhensyn, bør ikke kommunene avsette areal til akvakultur.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vurderer nå behovet for å utarbeide statlige planretningslinjer for kystnære sjøområder. Forholdet mellom plan- og bygningsloven og sektorlovene, blant annet når det gjelder fastsetting av miljøkrav, vil der være et viktig tema."