Skriftlig spørsmål fra Guri Melby (V) til justis- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:190 (2019-2020)
Innlevert: 29.10.2019
Sendt: 29.10.2019
Besvart: 04.11.2019 av justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr

Guri Melby (V)

Spørsmål

Guri Melby (V): Hva tenker statsråden om at utenlandske kvinner som gifter seg med nordmenn som siden viser seg å mishandle dem psykisk eller fysisk, kan miste oppholdstillatelsen ved separasjon eller skilsmisse, samt konsekvensene dette har for kvinnene og insentivet det gir voldelige menn til å kaste dem på dør?

Begrunnelse

NRK.no hadde torsdag 24. oktober en sak om at krisesentre «over hele landet opplever at norske menn bokstavelig talt leverer sine utenlandske koner på døra når de er ‘ferdig med dem‘.»

Svein Gjerseth, som er daglig leder ved Krisesenteret i Telemark, sier at «altfor mange opplever et liv med fysisk og psykisk vold når de flytter inn med sin norske mann. Etter en periode kastes de ut». Han viser til at det bare i Skien kommer ca. ti kvinner årlig som har blitt kastet ut av mannen sin, og betegner det som «nærmest en industrilignende praksis», og tror det bare er snakk om toppen av isfjellet.
Tove Smaadahl, som er daglig leder for Krisesentersekretariatet, sier til NRK at det finnes flere tilfeller

«der mennene tar kontakt med UDI for å varsle om at kvinnene ikke lenger er bosatt hos dem, med håp om at oppholdstillatelsen blir inndratt.»

Kvinner som har fått oppholdstillatelse fordi de har en norsk ektefelle, har fått denne på vilkår om at de må bo sammen og være gift. Dermed risikerer kvinner som kastes ut, eller som ønsker å forlate en ektefelle på grunn av fysisk eller psykisk vold, å måtte reise tilbake til fødelandet. I saken vises det til at mange kvinner vegrer seg for å flytte til krisesentrene, da det kan bety at de ikke lenger oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse.
Konsekvensene blir altså ofte større for kvinnen – offeret i saken – enn for mannen som har utøvd volden. Krisesentrene rapporterer at enkelte menn gjentatte ganger «leverer» konene sine på sentrene etter en periode, for så å reise til utlandet for å finne en ny. De har med andre ord svært få forpliktelser overfor ektefellene sine, som gjerne står igjen uten noe.

Jøran Kallmyr (FrP)

Svar

Jøran Kallmyr: Kvinner med annen etnisk bakgrunn enn norsk med kort botid i landet er særlig sårbare i en situasjon der de utsettes for vold av en partner. Både manglende nettverk, språkkunnskaper og begrenset kunnskap om det norske samfunnet (hjelpeapparatet) bidrar til denne sårbarheten. Regjeringen arbeider nå med en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Planen legges frem i 2020 og skal bl.a. inneholde tiltak for å forebygge volden, beskytte og hjelpe utsatte. Situasjonen for særlig sårbare grupper vil i likhet med tidligere handlingsplaner bli viet stor oppmerksomhet.
I utlendingslovens forarbeider fremheves det at en permanent oppholdstillatelse har «praktiske fordeler for utlendingen, og gir trygghet rundt den fremtidige oppholdsstatusen», og at det «er rimelig at det stilles krav til oppholdets varighet og utlendingens tilknytning før utlendingen oppnår disse fordelene». Når hensikten med oppholdet i Norge er samliv med en partner her, bør hovedregelen være at utlendingen returnerer til sitt hjemland dersom samlivet opphører før det har gått tre år.
Samtidig har lovgiver ønsket å sikre at ofre for vold i nære relasjoner ikke tvinges til å velge mellom å reise ut av Norge og å bli værende i en voldelig familierelasjon. Det er derfor fastsatt i utlendingsloven § 53 at personer som har opplevd vold i samlivsforholdet, og som har hatt en oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer, etter søknad har rett til fortsatt opphold etter et samlivsbrudd. Beviskravet for mishandling er lavt, og bestemmelsen omfatter mishandling både av fysisk og psykisk art. Jeg bemerker at mishandlingsbestemmelsen i 2018 ble utvidet til å omfatte mishandling utført av andre enn samlivspartneren. Samtidig ble det gjort eksplisitt unntak fra kravet til sikret underhold i slike saker, og familie til EØS-borgere ble gitt en tilsvarende rett til opphold. Det er også gjennomført en rekke informasjonstiltak om mishandlingsbestemmelsen, herunder på UDIs egen informasjonsside om vold (udi.no/vold) og nettportalen dinutvei.no, samt informasjonsmateriell utarbeidet i samarbeid med sentrale aktører på feltet.
For å forhindre at utenlandske statsborgere havner i en situasjon med mishandling, følger det av utlendingsloven § 40 femte ledd at en ektefelle kan nektes oppholdstillatelse i familieetablering dersom det er mest sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Det kan typisk være aktuelt å avslå en søknad på dette grunnlaget dersom referansepersonen har utsatt en tidligere ektefelle for mishandling. Jeg vil imidlertid bemerke at det ifølge tall fra UDI er relativt få saker hvor samme person er referanseperson for ektefelle, samboer eller forlovede mange ganger. I perioden 2004–2018 har om lag 1 850 personer vært referanseperson i sak om familieinnvandring med utenlandsk ektefelle, samboer eller forlovede mer enn én gang. I samme periode ble det innvilget 112 750 søknader om familieinnvandring med ektefelle, samboer eller forlovede. I perioden var bare om lag 30 personer referanse-person i tre ulike familieinnvandringssaker, og det var ett tilfelle hvor samme person var referanseperson i fire ulike familieinnvandringssaker. Jeg må imidlertid ta forbehold om at UDI ikke har statistikk fra før 2004, og at det derfor ikke kan utelukkes at flere har vært referanseperson mer enn to ganger. Videre kan tallene være usikre som følge av mulige feilregistreringer av referansepersoner.
Jeg vil også vurdere ytterligere tiltak for å hindre at utenlandske statsborgere kommer til Norge og havner i en situasjon hvor de blir utnyttet og mishandlet i samlivsforholdet. I den forbindelse vil jeg vise til regjeringens politiske plattform, hvor det fremgår at regjeringen vil stramme inn regelverk og praksis, og fremme tiltak bl.a. for å forhindre gjentagende familieinnvandring. Punktet i Granavoldenplattformen er nå under oppfølging i departementet.
Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål nr. 149 fra stortingsrepresentant Freddy André Øvstegård.