Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:277 (2019-2020)
Innlevert: 10.11.2019
Sendt: 11.11.2019
Rette vedkommende: Justis- og innvandringsministeren
Besvart: 21.11.2019 av justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Hvor mange EU-direktiver og -forordninger er implementert i norsk lov gjennom tilvisning, hvilke direktiver og forordninger inneholder bestemmelser som avviker fra eller står i motstrid til konkrete norske lovparagrafer eller forskrifter, og hvilke lovparagrafer må endres dersom det skal fremgå tydelig av norsk lov hva som er Norges EØS-rettslige forpliktelser på det enkelte område?

Jøran Kallmyr (FrP)

Svar

Jøran Kallmyr: EØS-avtalen artikkel 7 oppstiller krav til hvordan rettsakter som tas inn i EØS-avtalen, skal gjennomføres internrettslig. Når det gjelder gjennomføring av direktiver, er det opp til nasjonale myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføring. I tråd med dette gjennomføres direktiver normalt ved transformasjon. Det vil si at det vedtas bestemmelser i lov eller forskrift som tilfredsstiller de kravene direktivet oppstiller.
Når det gjelder forordninger, følger det av EØS-avtalen artikkel 7 at disse «som sådan» skal gjøres til del av den interne rettsorden. Det innebærer at forordninger skal gjennomføres ved inkorporasjon. Det vil si at lov eller forskriftsteksten kun henviser til at forordningen gjelder som henholdsvis lov eller forskrift.
Tall fra Lovdatas baser viser at det er ca. 12 500 rettsakter som er inntatt i EØS-avtalen fra avtalen trådte i kraft 1994. Dette tallet inkluderer også beslutninger og rekommandasjoner, i tillegg til i underkant av 5000 forordninger og 3000 direktiver. En stor andel er endringsrettsakter.
I likhet med andre internasjonale avtaler som Norge er bundet av, innebærer EØS-avtalen en plikt for norske myndigheter til ikke å gi eller opprettholde lover eller forskrifter i strid med avtalen. Denne plikten er ytterligere forsterket i EØS-retten ved forrangsprinsippet i EØS-loven § 2, som innebærer at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen i tilfelle konflikt skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen er i konflikt med en annen forskrift eller kommer i konflikt med en senere lov.
Utredningsinstruksen punkt 5-5, og den nærmere omtalen i veilederen til instruksen, oppstiller krav til departementenes arbeid med innlemmelse av nye rettsakter i EØS-avtalen. Arbeidet skal starte på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det følger videre av utredningsinstruksen punkt 5-6 at det skal utarbeides EØS-notater for alle forslag til EØS-relevante rettsakter som er vedtatt av EU, og normalt også for forslag til nye EØS-relevante rettsakter. EØS-notatbasen skal gi oppdatert og offentlig tilgjengelig informasjon om regelverksprosessen, fra initiativfasen i EU til rettsakten er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Her skal også informasjon om behovet for eventuelle endringer av norske lover og forskrifter fremkomme. EØS-notatene utgjør også en viktig del av regjeringens informasjon til Stortinget om innholdet i rettsakter som vurderes innlemmet i EØS-avtalen. Stortinget får oversendt halvårlige oversikter over foreslåtte rettsakter, utkast til rettsakter og vedtatte rettsakter i EU som antas å ha EØS-relevans. Det er videre etablert praksis at Stortingets Europautvalg får tilsendt lister over rettsakter som skal tas inn i EØS-avtalen, herunder rettsakter hvor Norge har tatt konstitusjonelt forbehold om Stortingets samtykke, i forkant av møtet i EØS-komiteen hvor beslutning om innlemmelse tas.