Begrunnelse

Fastlegekrisen er et faktum, og flere byer står nå uten ledige plasser hos fastleger. Resultatet er at det åpner seg nye markeder for helprivate aktører. Selv om konsultasjon hos kommersielle leger finansieres av pasientene selv, kan de kommersielle legene skrive ut medisiner, og henvise til spesialister på det offentliges regning. Lovverket som regulerer dette, er i all hovedsak Helsepersonelloven som ikke krever mer enn at «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.» (Lov om helsepersonell, kapittel 2, § 4). De nye aktørene ser på pasienter som kunder, og har sterke motiver for å holde disse fornøyde. Balansen mellom fornøyde pasienter, og rollen som forvalter av offentlige midler, kan fort bli vanskelig. Basert på forskning fra utlandet ser vi at kommersielle leger skriver ut mer antibiotika enn offentlige aktører.
De nye kommersielle legene tilbyr kort ventetid, og helsehjelp via digitale løsninger som video. Pasientene betaler ut av egen lomme, men disse aktørene kan bruke samfunnets midler til å dekke videre utredning og behandling. I tillegg har slike aktører ofte et høyere forbruk av antibiotika, som øker den generelle resistensen i befolkningen. Gjeldende lov- og rammeverk er ikke tilpasset disse nye tjenestene; og det er kun få aktører som selv har satt begrensninger på egne tjenester for å redusere samfunnets direkte og indirekte kostnader, og som fører statistikk over all antibiotikabruk, og publiserer denne offentlig på nettet.