Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:367 (2019-2020)
Innlevert: 21.11.2019
Sendt: 22.11.2019
Besvart: 26.11.2019 av helseminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Hva er gjennomsnittlig reell refusjonsprosent for barn og unge med rett til stønad til tannreguleringsbehandling innenfor henholdsvis gruppe a, b og c, hva må disse pasientene i snitt betale selv i hver av gruppene i kronebeløp, og hva er de største beløpene man har registrert at enkeltpasienter har måttet betale selv i hver av disse tre gruppene?

Begrunnelse

Stønadene for tannregulering til barn og unge avhenger av hvilken kategori man kommer inn under.
Kategoriene er delt inn i:

Gruppe A (svært stort behov): 100 % refusjon
Gruppe B (stort behov): 75 % refusjon
Gruppe C (klart behov): 40 % refusjon

(I forbindelse med regjeringens forslag til Statsbudsjett foreslås det nå betydelige kutt i gruppe c.)
Når man har rett på 100 % refusjon, ville det ikke vært urimelig å anta at de som kommer inn under gruppe A (svært stort behov), fikk rett på gratis tannregulering.
Innenfor tannhelsesektoren har imidlertid regjeringen valgt å føre en politikk med fri prissetting, og stemt ned forslag fra Arbeiderpartiet om å utrede pristak innen tannhelsebehandling. Det vil derfor være interessant å få en avklaring på hva avvikene i stønadssatsene og den reelle prisen pasientene (eller foreldrene til pasientene) betaler utgjør.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Med reell refusjonsprosent forstår jeg hvor stor andel den statlige stønaden/refusjonen utgjør av samlet kostnad ved behandlingen. Samlet kostnad utgjør tannlegens inntekt og består av egenbetaling, som er det beløp som faktureres foreldre for utført behandling på deres barn, samt statlig stønad eller refusjon.
Private tannleger registrerer ikke egenbetaling fra pasienter i noe offentlig register. Offentlige myndigheter har derfor ingen informasjon om egenbetalingen på tannhelsetjenester. Av den grunn er det ikke mulig å svare på spørsmålet.
Takstsystemet er konstruert i to deler: refusjon og egenandel. Mottakere av stønad til tannregulering mottar refusjon, og betaler en statlig fastsatt egenandel som varierer ut fra stønadsgraden. På oppdrag fra departementet har SSB utredet sosioøkonomiske forskjeller blant mottakere av tannregulering, jf. rapporten "Tannregulering blant barn og unge" fra september 2019. Med utgangspunkt i full honorartakst (som består av refusjon og statlig fastsatt egenandel) har SSB anslått hvor mye behandling som er gitt hver pasient. Full honorartakst er lagt til grunn, noe som forutsetter at tannlegen ikke krever noe mellomlegg eller påslag utover honorartakst. For pasienter som startet behandling i 2012 lå beløpene (medianen) på 33 000 kroner for dem med sterkest behandlingsbehov (a) og oppunder 30 000 kroner for de to andre kategoriene (b og c). Dette er med andre ord et anslag på hva betalingen for et samlet behandlingsløp er, forutsatt at pris ikke er satt høyere enn full honorartakst. I mange tilfeller må vi imidlertid gå ut fra at prisen er satt høyere.