Skriftlig spørsmål fra Torleif Hamre (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:401 (2019-2020)
Innlevert: 27.11.2019
Sendt: 27.11.2019
Besvart: 06.12.2019 av helseminister Bent Høie

Torleif Hamre (SV)

Spørsmål

Torleif Hamre (SV): Hvilke oppgaver har blitt overført fra spesialisthelsetjenestene til kommunene siden 2013, hva er anslått økonomisk effekt av dette, hva er den samlede kompensasjonen kommunene har fått for dette, og hva er den økonomiske konsekvensen for kommunene at innslagspunktet for ressurskrevende tjenester har blitt økt siden 2015, inkludert effekten av at regjeringens forslag til budsjett for 2020?

Begrunnelse

Samhandlingsreformen har blitt en reform for ansvarsfraskriving. Det som skulle sikre bedre samarbeid mellom stat og kommune, har endt opp som en ordning hvor staten tjener på tidlig utskriving, og kommunene sitter igjen med store kostnader. Pasienten og de pårørende taper.
Sykehusbudsjettene er trange. Regjeringens små påplusninger blir spist opp av årlig kutt gjennom såkalte effektiviseringstiltak, økte oppgaver til sykehusene og krav om sparetiltak for å bygge nye sykehus. Samtidig er de politiske signalene er utvetydige: Antall liggedøgn skal ned, og færre skal få behandling i sykehus. Det er altså en villet politikk at stadig sykere pasienter blir overført til kommunene. Hvilken effekt dette har for kommunene, ønsker ikke regjeringen å finne ut av, og har stemt ned forslag om evaluering.
En rekke oppgaver har de senere årene blitt overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Som eksempler på det kan nevnes at i statsbudsjettet for 2019 ble ansvaret for utskrivningsklare pasienter i psykiatrien overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Det betyr at kommunene får bøter dersom de ikke har tilbud klart til pasienter som ofte har akutte, store og spesielle behov. I statsbudsjettet for 2020 ble ansvaret for dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens overført til kommunene. Begge deler blir? kompensert for første år, deretter går det over i rammetilskuddet.
Ansvaret for pasienter med ressurskrevende tjenester utgjør potensielt en stor del av kommunenes kostnader. For budsjettet i 2020 er det nok en gang foreslått at kommunen skal ta et større ansvar for disse pasienter, og innslagspunktet for når staten bidrar, er nok en gang foreslått økt.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er ikke gjort juridiske endringer i ansvarsforholdene mellom kommunene og spesialist-helsetjenesten siden 2013. Sørge for-ansvaret til kommunene og de regionale helse-foretakene er uendret, og den formelle oppgavedelingen er den samme. Derimot har det skjedd betydelige reelle endringer ved at kommunene i dag behandler flere pasienter med mer omfattende og kompetansemessig krevende tilstander, noe som bl.a. går fram av Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen (Dok. 3.5 (2015-2016)).
Samtidig har det vært realvekst i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten i hele denne regjeringsperioden. Korrigert for oppgaver har den årlige realveksten i kommunale inntekter i snitt vært på 2,1 prosent i årene 2013-2018. I samme periode har den årlige gjennomsnittlige realveksten i sykehusene vært på 1,8 prosent.
Fra 1. januar 2012 ble det innført betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter med somatiske sykdommer med en døgnsats på 4000 kroner. Det ble anslått å være 140 000 utskrivningsklare liggedøgn per år, og svarende til dette ble 560 mill. kroner fra de regionale helseforetakenes ramme overført til kommunene i de frie inntektene. I prinsippet kunne da kommunene ta de utskrivningsklare pasientene hjem og beholde pengene, eller de kunne la de ligge på sykehus og betale regningen. På tilsvarende måte ble det innført betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter med psykiske lidelser og rusproblemer fra 1. januar 2019, og 185 mill. kroner ble flyttet fra sykehus- til kommuneramme. Endelig ble kommunene fra 2016 pålagt å ha et øyeblikkelig hjelp døgntilbud beregnet til 120 000 liggedøgn med en liggedøgnpris på 4330 kroner, som ble finansiert ved uttrekk på over en milliard kroner fra ramma til de regionale helseforetakene.
Det er en ønsket utvikling at pasienter tas hånd om på det lavest effektive og forsvarlige omsorgsnivå. Unødig lange sykehusopphold innebærer ofte en risiko for komplikasjoner og forlenget rehabilitering. Forutsetningen for å ta imot disse pasientene, både når det gjelder kapasitet og kompetanse, må være til stede i kommunene. Disse forutsetningene varierer.
Det er også en forutsetning at sykehusenes praksis for å kreve betaling for døgnopphold skjer i samsvar med regelverket og samarbeidsavtalene mellom helseforetakene og kommunene. Det er ikke alltid tilfelle. Vi har nylig sett at Helse Møre og Romsdal HF, som eier sykehusene i fylket, måtte betale tilbake hele 17,6 millioner til Molde og fem andre kommuner, fordi de ikke hadde sendt med nødvendig pasientinformasjon i forbindelse med utskriving. Her har vi en kommune som har brukt samhandlingsavtalen sånn som den egentlig skal brukes. Jeg har oppfattet at ganske mange kommuner ikke har brukt disse avtalene aktivt.
Det er et mål at alle skal få mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig og få individuelt tilrettelagte tjenester i sitt eget hjem. Dagaktivitetstilbud for personer med demens gir mening, mestring og gode opplevelser for den enkelte og avlastning for de pårørende. Fra 1. januar 2020 får kommunene en plikt til å ha et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens. Kommunene har tidligere kunne søkt om midler til dagaktivitetsplasser gjennom en særskilt tilskuddsordning. I budsjettet for 2020 foreslår regjeringen at kommunene får midlene gjennom de frie inntektene fra samme tidspunkt som lovendringen iverksettes. Innlemmingen innebærer mindre forvaltning for staten, og at den enkelte kommune ikke må søke.
For å lykkes med samhandlingen og arbeidsdelingen mellom kommuner og sykehus, er en god dialog mellom kommuner og sykehus helt avgjørende. Helsefelleskapsmodellen som presenteres i den nye nasjonale helse- og sykehusplan (Meld. St. 7 (2019-2020)), skal være den gode arenaen for en slik dialog.