Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:445 (2019-2020)
Innlevert: 29.11.2019
Sendt: 02.12.2019
Besvart: 05.12.2019 av justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): UDI har innrømmet at de har tolket Barnekonvensjonen feil i saker om utvisning. Det er grunn til å anta at flyktninger er uriktig dømt som følge av feil fortolkning av asylretten og innreise på falske dokumenter og i flere saker har UNE tapt på grunn av feil lovtolkning.
I lys av Nav-skandalen og de nevnte saken, vil statsråden foreta en full gjennomgang av forvaltningspraksis i UDI og UNE for å avdekke mulige feil?

Jøran Kallmyr (FrP)

Svar

Jøran Kallmyr: Utvisningssaker som berører barn er ofte svært krevende. Selv om barnekonvensjonen fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, vil det ikke alltid kunne få avgjørende betydning i den enkelte sak. Barnekonvensjonen gir faktisk ikke noe klart direktiv for om en utlending kan utvises eller ikke. Det sentrale er å sikre en barnesensitiv vurdering, herunder forsvarlige og samvittighetsfulle avveiinger mot andre motstridende interesser, som for eksempel innvandringsregulerende og allmennpreventive hensyn.
I kjølvannet av NAV-saken tok departementet kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) så snart vi ble kjent med at praktiseringen av EUs trygdeforordning også kan ha hatt innvirkning på vurderingen av utlendingsrettslige problemstillinger. Oppsummeringsvis opplyser både UDI og UNE at de så langt ikke har identifisert saker der en utlending er utvist som følge av praktiseringen av EUs trygdeforordning. Dette er også formidlet i mitt brev av 28. november 2019 til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Både UDI og UNE er bedt om å holde departementet løpende oppdatert om håndteringen av porteføljen.
Det foreligger for øvrig allerede generelle og gode rapporteringsrutiner mellom UDI og UNE og departementet innenfor dette feltet. Jeg har tillit til at forvaltningen rapporterer til departementet dersom det er vesentlige endringer i rettsanvendelsen, eller endringer i forvaltningspraksis som er av en slik art at det er naturlig å informere departementet om dette.