Kari Elisabeth Kaski (SV): I Norge har vi god oversikt over hvor mange svangerskap det er, og hvordan disse fordeler seg utover året. Det burde tilsi at det er mulig å sikre tilstrekkelig kapasitet i svangerskapsoppfølgingen. Likevel er det eksempler på gravide som får tilbud om ordinær ultralyd etter uke 20.
Hva kan være årsaken til dette, og hvordan sikrer helseministeren at svangerskapsoppfølgingen på landets sykehus har god nok kapasitet?
Begrunnelse
I Norge tilbys ultralyd til gravide rundt uke 18 som en del av den standardiserte svangerskapsoppfølgingen. På ultralyden undersøkes fosterets alder og termin, antall fostre, morkakens plassering, og fosterets utvikling og anatomi. Som debatten om senabort og abortlovens paragraf 2 C viste oss, kan en på denne ultralyden også få beskjed om fosteret er alvorlig sykt eller ikke er forenlig med liv. Det finnes eksempler på gravide som har fått tilbud om ultralyd først i mellom uke 21 og 22. Dette er svært sent om en der skulle oppdage noe alvorlig ved fosteret. I tillegg blir gravide i innkallingen bedt om å gi beskjed om en venter tvillinger. Noe som ikke kan oppdages uten å ha vært på ultralyd. Spørsmålet er da om helsevesenet tar utgangspunkt i at folk benytter seg av private tilbud om tidlig ultralyd og om det er kostnadsbesparelser som er skyld i sen gjennomføring av ordinær ultralyd.