Skriftlig spørsmål fra Bjørnar Moxnes (R) til næringsministeren

Dokument nr. 15:845 (2019-2020)
Innlevert: 31.01.2020
Sendt: 03.02.2020
Besvart: 10.02.2020 av næringsminister Iselin Nybø

Bjørnar Moxnes (R)

Spørsmål

Bjørnar Moxnes (R): Stemmer det at EØS-avtalen tvinger Moss kommune til å avvikle et populært frisørtilbud til kommunens hjemmeboende eldre, og hva vil statsråden gjøre for å hindre at norske kommuner legger ned velfungerende tilbud til sine innbyggere på grunn av EØS-press?

Begrunnelse

Moss Avis skriver 30.01.20 at Moss kommune ser seg nødt til å avvikle muligheten til hjemmeboende eldre i kommunen om å benytte seg av frisørtilbudet på kommunens bo- og servicesentre. Dette med henvisning til at EØS-avtalens regler om statsstøtte krever det.
En 89 år gamle dame fra Moss har benyttet seg av det kommunale tilbudet i over 15 år, og uttaler til avisen at kommunens beslutning er hjerterå og vil ramme mange hjemmeboende eldre i Moss hardt.
Nylig leverte Oslo Economics sin andre delrapport som vurderte de samfunnsøkonomiske effektene av å gjennomføre tiltakene som ble anbefalt av flertallet i Hjelmeng-utvalget i 2018. Oslo Economics konkluderer med at Hjelmeng-utvalgets anbefaling om at markedsaktørprinsippet skal gjelde for all økonomisk aktivitet av offentlige aktører vil være «lite hensiktsmessig». Det vil også ifølge rapporten være direkte samfunnsøkonomisk ulønnsomt å gjøre det for offentlig økonomisk aktivitet som skjer i liten skala, anslått til virksomhet med omsetning under fem millioner kroner. Videre anslås det at plikt til å føre separate regnskaper bare bør gjelde for aktiviteter med årlig omsetning mellom fem og 12 millioner kroner, og at kun virksomheter med omsetning over dette nivået bør skilles ut som egne enheter. Det kommunale tilbudet om frisørtjenester til hjemmeboende eldre må antas å ikke ha en omsetning som overgår slike terskelverdier. Tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har tidligere uttalt at han «vil bruke det mye omtalte handlingsrommet i EØS-avtalen i denne saken».

Iselin Nybø (V)

Svar

Iselin Nybø: Jeg er ikke kjent med hvorfor Moss kommune har valgt å avvikle tilbudet om frisørtjenester til kommunens hjemmeboende eldre. EØS-reglene om offentlig støtte forbyr ikke norske kommuner å tilby velferdstjenester til sine innbyggere. Jeg er heller ikke kjent med at det skal være andre EØS-regler som tvinger kommunen til å avvikle tilbudet.

Svært mange velferdstjenester som tilbys innenfor helse- og eldreomsorgen anses som ikke-økonomiske i statsstøtterettslig forstand, og faller dermed utenfor EØS-avtalens regler om offentlig støtte. Norske myndigheter står i utgangspunktet helt fritt til å finansiere og tilby slike tjenester i det omfang og på de vilkår de selv ønsker, uten hinder av EØS-avtalen.

Videre gir EØS-reglene om offentlig støtte kommunene et vidt handlingsrom for å tilby sine innbyggere subsidierte allmennyttige tjenester, dersom private aktører ikke tilbyr den aktuelle tjenesten i det omfang eller på de vilkår kommunen anser nødvendig. Kommunen har stor frihet til å definere hva som skal anses som allmennyttige tjenester. Utgangspunktet er at det offentlige kan dekke kostnadene ved å tilby slike tjenester fullt ut, så lenge det skjer på en transparent måte.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at EØS-avtalen pålegger Moss kommune å avvikle tilbudet til hjemmeboende eldre, slik kommunens oppfatning synes å være.

Jeg mener at det er svært få tilfeller av at såkalt EØS-press er årsak til at kommuner legger ned tilbud. EØS-avtalen forbyr ikke kommunene å drive aktivitet som er tillatt etter norsk rett. Men dersom kommunene velger å drive kommersiell aktivitet, dvs. å selge varer og tjenester i et marked (det som i statsstøtteretten kalles økonomisk aktivitet), må det gjøres på samme vilkår som de private. Dette er viktig for å sikre at man ikke ødelegger velfungerende markeder der det offentlige og private konkurrerer om å levere samme vare eller tjeneste. Eksempler på økonomisk aktivitet er oppdragsforskning, innsamling av næringsavfall og salg av konsulenttjenester.

Vanlige kommunale velferdstjenester som barnehage, SFO, kulturskole, eldreomsorg og lignende anses i hovedsak som ikke-økonomisk aktivitet, og reguleres dermed ikke av statsstøtteregelverket.