Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:846 (2019-2020)
Innlevert: 31.01.2020
Sendt: 03.02.2020
Besvart: 10.02.2020 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Silje Hjemdal (FrP)

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Vil statsråden undersøke nærmere om barn adoptert til Norge har blitt tatt fra sine foreldre på ulovlig vis, og vil det vurderes en undersøkelse eller gransking?

Begrunnelse

Den siste uken har NRK skrevet flere saker om kidnappinger og adopsjoner. En som ble adoptert fra Colombia oppdaget nylig at han ble kidnappet fra familien sin før han ble adoptert til Norge.
I dag sier lederen for organisasjonen Adopterte til NRK at hun krever at adopterte fra Colombia på 80-tallet skal bli tilbudt granskning av adopsjonssaken sin. Sri Lanka og Chile har tidligere opprettet granskningskommisjoner i forbindelse med avsløringer av ulovlige adopsjoner.
Talspersoner for Adopsjonsforum sier det kan komme flere lignende saker, og organisasjoner forteller om flere medlemmer som oppdager at adopsjonene er tuftet på ulovlig kunnskap.
Det er mulig å tenke seg at Norge starter egen gransking, eller at man i samarbeid med land det har kommet adopterte fra tar initiativ til granskingskommisjoner.
Det er også mulig å utrede om det finnes et erstatningsansvar, og hvor det eventuelt bør legges.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Formålet med adopsjon er å gi barn en trygg oppvekst ved å gi gode foreldre til barn som trenger det, og det er et grunnleggende krav at en adopsjon må være til barnets beste.
Slik jeg forstår spørsmålet fra representanten, er det knyttet til adopsjoner foretatt på 1980-tallet. På 1980-tallet var det langt flere adopsjoner enn i dag, mindre samhandling og kontroll over landegrensene og det var et behov for et internasjonalt regelverk for å forebygge bortføring av barn, og unngå menneskehandel og trafficking. Dette oppnådde en ved Haagkonvensjonen av 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, som Norge har ratifisert. Et viktig prinsipp i konvensjonen er at en internasjonal adopsjon bare skal finne sted dersom myndighetene i barnets hjemland ikke har greid å finne en familie i hjemlandet, i tillegg til at det må være på plass et system som viser at dette blir respektert. Alle land som er tilsluttet konvensjonen må ha en sentralmyndighet, som i Norge er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Alle adopsjoner fra utlandet til Norge skal som hovedregel skje gjennom organisasjoner som har tillatelse fra og er godkjent av Bufdir. Før tillatelse gis, undersøker Bufdir det enkelte lands prosedyrer, lovgivning og at landet har et adopsjonssystem i tråd med Haagkonvensjonens standarder og prinsipper. At adopsjoner blir formidlet av adopsjonsorganisasjoner som er godkjent for slik virksomhet, og som Bufdir fører tilsyn med, bidrar til å sikre at internasjonale adopsjoner gjennomføres på en betryggende måte og i kontrollerte former. I tiden før Norge ratifiserte Haagkonvensjonen av 1993, hadde Norge sammenlignbare nasjonale rutiner og prosedyrer. Jeg viser her til St prp nr 77 (1995-1996) Om samtykke til ratifikasjon av konvensjon av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner, kapittel 5, hvor det framgår at norsk adopsjonslovgivning, administrativ praksis og rutiner i adopsjonssaker, samt selve administrasjonsapparatet, var godt tilpasset konvensjonens system og formål. Videre er det uttalt at norske adopsjonsmyndigheters grundige og strenge praksis i saker om forhåndsgodkjenning av adoptivsøkere, var med på å oppfylle de rettsikkerhetsgarantier for barnet som var forutsatt i konvensjonen.
Dersom Bufdir får opplysninger eller påstander om at en ulovlig adopsjon har funnet sted, vil et første steg være å kontakte den norske adopsjonsorganisasjonen som har vært involvert i saken for å innhente informasjon, og deretter vurdere å kontakte sentralmyndigheten for internasjonale adopsjoner i det aktuelle landet. I en slik prosess vil formålet være å innhente informasjon for å belyse om hvorvidt dagjeldende regelverk og rutiner ble etterlevd i en konkret sak. Det er viktig å skille mellom eventuelle feil som følge av manglende etterlevelse av regelverk og rutiner, og kriminelle handlinger begått av privatpersoner, som for eksempel kidnapping.
Når det gjelder adopsjoner fra Colombia, er det per i dag ikke holdepunkter eller grunnlag for å iverksette en egen gransking. Norge har hatt et adopsjonssamarbeid med Colombia siden 1970-tallet, og erfaringen er at Colombia i perioden har hatt et forsvarlig adopsjonssystem. På bakgrunn av opplysninger som har kommet fram den siste tiden, har imidlertid Bufdir igangsatt innhenting av ytterligere opplysninger vedrørende dette fra den aktuelle norske adopsjonsorganisasjonen.
Dette er et tema jeg tar på stort alvor. Selv om det nok aldri vil kunne gis garantier for at alle internasjonale adopsjoner er gjennomført i tråd med de til enhver tid gjeldende regler og prosedyrer, er det viktig å fortsette arbeidet med så god håndtering av internasjonale adopsjoner som mulig, til beste for barna som trenger gode omsorgspersoner.