Begrunnelse

Lørdag 1. februar 2020 kunne man i Fædrelandsvennens nettutgave lese at en person siktet for grovt ran ble løslatt etter kun få timer i varetekt, og uten at vedkommende hadde forklart seg for politiet. Denne saken reiser prinsipielle spørsmål.
Grovt ran har i dag en strafferamme på 15 års fengsel. Dette er således en alvorlig tiltale. Av hensyn til borgernes rettssikkerhet, er det viktige at man skal kunne være trygge på at politiet gjør grundige vurderinger, og at hensynet til gjerningsmannen veies opp mot faren for gjentagelse og bevisforspillelse, samt at allmennpreventive hensyn tas i betraktning. Viktigheten av dette kommer til uttrykk i straffeprosesslovens § 171, hvor det heter at

«Den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlingen som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når:

1) det er grunn til å frykte at han vil unndra seg forfølgningen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler
2) det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f.eks. ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige
3) det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder
4) han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende

Videre følger det også at strpl. § 172 at dersom noen mistenkes for et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, er det ikke nødvendig at vilkårene i § 171 som nevnt ovenfor, er oppfylt. I saken det her er henvist til, er det nærliggende å anta at politiet også har sett hen til strpl. § 174, som slår fast at «(p)ersoner under 18 år bør ikke pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd».

Til tross for dette, og tatt i betraktning at det her dreier seg om en svært alvorlig hendelse og siktelse, gjør saken det nærliggende å stille spørsmål ved hvor grov kriminaliteten må være for at varetektsfengsling skal være påkrevd, også i tilfeller der det dreier seg om mindreårige.