Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1161 (2019-2020)
Innlevert: 05.03.2020
Sendt: 05.03.2020
Besvart: 11.03.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Kan statsråden innhente informasjon om omfanget og utviklingen i antall straffbare handlinger som blir oppgjort på stedet av politiet, og kartlegge hvorvidt det har vært en utvikling hvor stadig flere og mer alvorlige lovbrudd blir oppgjort på stedet?

Begrunnelse

Politibetjenters rolle som håndhevere av mindre alvorlige straffbare handlinger er i liten grad lovregulert i Norge. Det er likevel anerkjent av jurister, dommere og politiet selv at politibetjentene har anledning til å gjøre opp mindre straffbare handlinger på stedet. Politiet har stor grad av frihet når det gjelder å bestemme om mindre straffbare forhold skal straffeforfølges, og en forventer at politiet opererer etter oppgjort på stedet – kompetanse, som vil si å løse straffesaken på stedet. Dette innebærer at politiet har stor grad av frihet til å utøve skjønn. Politibetjentene omtaler dette selv som «oppførsel tilpasset situasjonen», og betjentene har da mulighet til selv å vurdere om det skal iverksettes formell forfølgning av mindre alvorlige straffbare handlinger. Ifølge politiet finnes det få eller ingen formelle regler om hvordan dette skjønnet skal utøves. Dette kan medføre at personlighet, erfaring og dagsform spiller inn på betjenter som utøver skjønn, og det samme gjør hensynet til knappe ressurser, føringer fra overordnede og prosjekter som gjennomføres i det enkelte politidistrikt.
Lovbrudd som blir oppgjort på stedet, blir verken rettsforfulgt eller statistikkført. Ved mindre alvorlige lovbrudd av bagatellmessig art kan dette helt klart være formålstjenlig. Det som imidlertid vil være en åpenbar fare ved denne formen å agere på overfor lovbrudd, er dersom stadig flere og mer alvorlige lovbrudd skulle bli løst og avgjort på denne måten. Som politiet altså selv påpeker, så ligger det, til tross for profesjonsmoralske normer, svært få eller ingen regler til grunn for politiets frie skjønn i denne typen situasjoner. En eskalering i antall og type lovbrudd som blir oppgjort på stedet kan være svært uheldig både i et rettssikkerhetsperspektiv og samfunnssikkerhetsperspektiv, all den tid dette vil kunne resultere i at mer alvorlige lovbrudd verken rettsforfølges eller statistikkføres.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Som det er vist til i representantens begrunnelse for spørsmålet, er det anerkjent at politibetjentene har anledning til å gjøre opp mindre straffbare handlinger på stedet. Dette fremgår av Riksadvokatens rundskriv RA 1999-3 om etterforskning, der det uttales at det i praksis er akseptert en skjønnsmessig adgang for polititjenestemenn til å løse bagatellsaker på stedet. I slike tilfeller settes det ikke i gang etterforsking og det skrives ikke rapport eller anmeldelse. Det samme er forutsatt i Ot.prp. nr. 22 (1994–1995) Om lov om politiet (politiloven), der det i punkt 2.6.1 fremgår at



«[e]n ordensforstyrrelse vil ofte være et lovbrudd, men ikke alltid av et slikt omfang at de straffeprosessuelle tvangsmidlene kan eller bør anvendes. De mindre lovovertredelser kan normalt betraktes som rene ordensanliggender og avgjøres på stedet med et polisiært og ikke straffeprosessuelt tiltak.»



Adgangen til å gjøre opp saken på stedet er ment å være begrenset til forhold av bagatellmessig art, der det ikke er hensiktsmessig å benytte strafferettsapparatet for å reagere på overtredelsen. Som representanten har vist til er vurderingen i stor grad overlatt til den enkelte tjenestepersons skjønn i den konkrete situasjonen. Jeg har ingen indikasjoner på at adgangen til å gjøre opp saken på stedet benyttes i andre tilfeller enn forutsatt, og ser det derfor ikke hensiktsmessig å igangsette en nærmere kartlegging av omfang og utvikling på dette feltet.