Skriftlig spørsmål fra Freddy André Øvstegård (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1162 (2019-2020)
Innlevert: 05.03.2020
Sendt: 05.03.2020
Besvart: 12.03.2020 av arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen

Freddy André Øvstegård (SV)

Spørsmål

Freddy André Øvstegård (SV): Har utvalget som har sett på EUs trygdeforordning rett i at arbeidsavklaringspenger har blitt trukket tilbake og personer har blitt straffet ikke bare i strid med EØS-retten, men – før 1. januar 2018 – også uten hjemmel i norsk lov?

Begrunnelse

4. mars la utvalg oppnevnt av Kongen i statsråd 8. november 2019 for ekstern gjennomgang av praktisering og håndtering av EUs trygdeforordning fram sin første delutredning. Her går utvalget grundig gjennom EØS-retten, men den ser også på det norske lovverket. Der vises det til at kravet om at det må søkes om godkjenning av utenlandsoppholdet først kom inn i lovteksten med virkning fra 1. januar 2018.

«Utvalget skriver at det før dette synes usikkert om det, helt uavhengig av EØS-rettens krav til norsk rett, var hjemmel for å trekke tilbake arbeidsavklaringspenger utelukkende av den grunn at medlemmet oppholdt seg i utlandet uten forutgående tillatelse. Langt mindre var det hjemmel for å straffe for dette.»

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Utvalget som skal foreta en ekstern gjennomgang av praktiseringen og håndteringen av EUs trygdeforordning avga sin første delutredning 4. mars 2020. Et enstemmig granskingsutvalg støtter hovedtrekkene i Arbeids- og velferdsetatens juridiske vurdering høsten 2019. Utvalget slår fast at EUs trygdeforordning ikke gir anledning til å avslå krav om kontantytelser utelukkende fordi en bruker oppholder seg i et annet EØS-land.
Jeg antar at representantens spørsmål tar utgangspunkt i det utvalget skriver i kapittel 7 i rapporten om EØS-rettens betydning for folketrygdlovens krav om opphold i Norge for rett til sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger. Utvalget viser her at kravet om å søke om godkjenning av utenlandsopphold kom inn i lovteksten i folketrygdloven § 11-3 tredje ledd med virkning fra 1. januar 2018. Videre står det

"Utvalget påpeker at dersom man legger til grunn Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning av gjeldende rett forut for lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2018, synes det usikkert om det, helt uavhengig av EØS-rettens krav til norsk rett, var hjemmel for å trekke tilbake arbeidsavklaringspenger utelukkende av den grunn at medlemmet har oppholdt seg i utlandet uten forutgående tillatelse."

Etter folketrygdloven § 11-3 første ledd er det er vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet oppholder seg i Norge. Etter § 11-3 andre ledd kan ytelsen likevel gis til den som får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet i samsvar med aktivitetsplanen. Etter § 11-3 tredje ledd, slik det lød fram til 1. januar 2018, kan et medlem også få arbeidsavklaringspenger i en begrenset periode under opphold i utlandet dersom det kan godtgjøres at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten, og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll. Det betyr at det ikke foreligger en ubetinget rett til å beholde ytelsen ved opphold i utlandet. En slik forståelse av ordlyden i daværende tredje ledd tilsier at det også før 2018 var nødvendig å søke til Arbeids- og velferdsetaten på forhånd, slik at etaten kunne ta stiling til om vilkårene for å kunne gjøre unntak fra kravet i første ledd var oppfylt. En høyesterettsdom fra 2017 (HR-2017-560-A) synes å bygge på en slik forståelse av ordlyden og systemet i § 11-3, hvoretter Høyesterett la til grunn at det måtte søkes om få innvilget arbeidsavklaringspenger under utenlandsopphold etter denne unntaksbestemmelsen. Jeg viser også til bestemmelsene i folketrygdloven §§ 21-2 og 21-3 om framsettelse av krav og medlemmets opplysningsplikt og § 21-6 om endrede forhold.
Fra 1. januar 2018 ble kravet om å søke uttrykkelig presisert i folketrygdloven § 11-3 tredje ledd nytt tredje punktum, jf. Prop. 74 L (2016–2017). Omtalen av gjeldende rett i lovproposisjonen er knapp på dette punktet, og jeg har forståelse for at granskningsutvalget kan ha oppfattet den som noe upresis. Jeg viser imidlertid til departementets oppfatning av gjeldende rett og bakgrunn for endringen i høringsnotatet som ble sendt på høring 8. juli 2016 (punkt 4.5.3):

"Alle som mottar arbeidsavklaringspenger, skal som hovedregel oppholde seg i Norge. I § 11-3 andre ledd er det gjort unntak dersom et medlem i samsvar med sin aktivitetsplan får medisinsk behandling eller deltar i et arbeidsrettet tiltak i utlandet. Dersom oppholdet i utlandet ikke er til hinder for oppfølging og kontroll, og utenlandsoppholdet er forenelig med planlagt aktivitet, kan arbeidsavklaringspenger imidlertid mottas i utlandet i en begrenset periode. I praksis er det lagt til grunn at et opphold på inntil fire uker er å anse som en begrenset periode. Oppholdet må godkjennes på forhånd av Arbeids- og velferdsetaten. Dette samsvarer med praksis når det gjelder sykepenger, som har en tilsvarende bestemmelse i folketrygdloven § 8-9 tredje ledd. Departementet foreslår at gjeldende praksis presiseres i ny § 11-3 tredje ledd."

Dette viser at formålet med lovforslaget var å presisere gjeldende rett, og ikke innføring av et nytt krav.
Jeg viser samtidig til at det er enkelte saker som kommer til behandling i rettsapparatet i tiden framover knyttet til EØS-saken, og jeg legger til grunn at også dette spørsmålet vil kunne bli vurdert i den forbindelse.