Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1337 (2019-2020)
Innlevert: 14.04.2020
Sendt: 15.04.2020
Besvart: 22.04.2020 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Silje Hjemdal (FrP)

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Hvordan vil statsråden sikre et tilstrekkelig tilbud til de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll?

Begrunnelse

Noen mennesker lever lange liv i tros- og livssynssamfunn som er sterkt kontrollerende. I en rekke tilfeller viser det seg at det er vanskelig å bryte ut av slike samfunn, og at en rekke av de som gjør det sliter mentalt og sosialt i etterkant.
I enkelte trossamfunn er det utstrakt bruk av sosial kontroll av medlemmene.
For de fleste som har en religiøs tro og som er medlem av et tros- eller livssynssamfunn vil troen og medlemskapet være en positiv del av tilværelsen. Dessverre er det noen trossamfunn som, for det enkelte medlem, viser seg å være sterkt kontrollerende og i noen tilfeller også overvåkende. Noen av disse miljøene er usunne for enkeltindividet, og det negative kan bli en kilde til sosiale og helsemessige problemer.
Spesielt barn og unge som vokser opp i enkelte menigheter vil kunne oppleve at det er vanskelig å ha et liv «utenfor» menigheten.
I behandlingen av Prop. 130 L (2018-2019) Trossamfunnsloven svarte statsråden på en replikk om dette temaet. Statsråden viste til at problemstillingen er alvorlig og at han er opptatt av dette.
Jeg har bla hatt møte med den frivillige organisasjonen Hjelpekilden om denne problematikken. De gir et tilbud for å forebygge psykiske etterreaksjoner samt styrke den psykiske helsen hos de som har brutt ut av sosialt kontrollerende trossamfunn. Erfaring viser at dette for mange er sårt tiltrengt hjelp.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Dessverre er det slik at det også i tros- og livssynsamfunn kan forekomme sosial kontroll som er av en slik karakter at vi vil betegne det som negativ sosial kontroll. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet Barnekonvensjonen og norsk lov.
Jeg er enig med stortingsrepresentanten Hjemdal i at de som ønsker å bryte ut, eller som sliter i etterkant av å ha brutt ut av tros- og livssynssamfunn der det er utstrakt bruk av sosial kontroll, bør ha et tilstrekkelig tilbud. Samtidig har det vært viktig for regjeringen, og i mitt arbeid med forslaget til ny trossamfunnslov, å legge grunnlaget for å forhindre at negativ sosial kontroll skal finne sted i tros- og livssynssamfunn. Det jobbes også nå med handlingsplan mot vold i nære relasjoner og en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, der denne tematikken er relevant.
For det første gis det offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunnene som en understøttelse av tros- og livssynsfriheten. Et grunnleggende vilkår for å motta støtte er at medlemmer fritt kan melde seg ut – uten å bli utsatt for negative sanksjoner eller represalier. Religionsfriheten forutsetter at utmelding skal kunne skje vilkårsløst og uten hindringer fra tros- eller livssynssamfunnets side. Tros- og livssynsfriheten er ikke reell hvis det ikke er mulig. Derfor fastsetter ny trossamfunnslov at utmelding alltid skal kunne skje skriftlig. Tros- eller livssynssamfunn som ikke tillater utmelding, vil kunne nektes statstilskudd.
I lov om tros- og livssynsamfunn har vi også tydelig understreket at tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, som utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan nektes tilskudd. Dette tydeliggjør vilkåret i gjeldende lovgivning, om at tros- og livssynsamfunn ikke må krenke "rett og sømd"/ "rett og moral". Som eksempler på krenkelser som kan gi grunnlag for å nekte tilskudd, nevnes i merknaden til bestemmelsen negativ sosial kontroll som retter seg mot barn, psykisk vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller æresvold.
Jeg forventer at tros- og livssynsamfunn som mottar tilskudd fra det offentlige, respekterer medlemmenes rett til å melde seg ut og andre grunnleggende rettigheter.
Vi har gjennom media blitt kjent med mennesker som har forsøkt å bryte ut, eller har brutt ut av menigheter eller samfunn, og som resultat av bruddprosessene sliter med psykiske og fysiske ettervirkninger, som traumer og stress. Det er svært viktig at det finnes et tilbud til denne gruppen, både somatisk og psykisk helsehjelp fra kommune- og spesialisthelsetjeneste.
For de fleste vil et første steg være å snakke med fastlegen sin, enten for å få behandling der eller for å få henvisning til mer spesialisert behandling. De fleste distriktspsykiatriske sentre (DPS) og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) har ansatte med god kompetanse på traumebehandling. Det har siden 2012 blitt bevilget midler over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for å styrke kunnskapsbasert traumebehandling i spesialisthelsetjenesten. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har ansvar for implementeringen. I tillegg gir de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) god informasjon om traumeplager og behandlingsmuligheter, og bistår i å styrke kompetansen både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.