Kjersti Toppe (Sp): Hvordan forsvarer helseministeren at kildekoden til mobilapplikasjonen «Smittestopp» ikke blir offentliggjort, og anser statsråden at det å vurdere effekten ved andre smitteverntiltak er et tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å ta i bruk sentral lagring av innbyggernes bevegelsesmønster?
Begrunnelse
Folkehelseinstituttets mobilapplikasjon Smittestopp har fått kritikk på særlig to punkter:
For det første fordi kildekoden til applikasjonen ikke blir offentliggjort. I den offentlige debatten har fagpersoner innen både juss og teknologi påpekt at offentliggjøring av kildekoden åpner for å etterprøve myndighetenes påstander om hvordan applikasjonen fungerer og eventuelt avdekke sikkerhetshull i programvaren. I et brev datert 14. april tok det europeiske personvernrådet EDPB til orde for det samme.
For det andre fordi opplysningene om innbyggernes bevegelsesmønster skal lagres på sentrale servere, fremfor lokalt på mobiltelefonen. Ifølge IT-fagmiljøer er ikke sentral lagring nødvendig for å ivareta applikasjonens formål om å stanse smittespredning. Derimot er det nødvendig for å vurdere effekt av smittetiltak og modellere smitteutvikling. Etter spørsmålsstillerens syn er det en vesentlig forskjell mellom å drive smittesporing og å vurdere effekten av andre smitteverntiltak. Det er tvilsomt om det sistnevnte hensynet alene er godt nok grunnlag for en slik omfattende overvåkning av befolkningen. EDPB påpeker dessuten at sentral lagring av befolkningens bevegelsesmønster er i strid med prinsippet om å minimere datainnsamlingen, og at det ut fra hensynet til smittesporing er tilstrekkelig med lokal lagring av informasjon om potensielle smittekontakter. Spørsmålsstilleren savner en tydelig avveining fra regjeringen for om hensynet til å analysere den generelle smittespredningen er tilstrekkelig tungtveiende hvis en langt mindre omfattende datainnsamling er nok for å oppfylle formålet om smittesporing. Særlig fordi applikasjonen først og fremst er blitt markedsført som et smittesporingsverktøy.
Statlig overvåking av innbyggernes bevegelsesmønster og kontakter med andre personer er et stort inngrep i personvernet. Dersom myndighetene skal gå til et slikt skritt, er det derfor avgjørende at man strekker seg lengst mulig for å inngi tillit i befolkningen. Dette handler om at innsamlingen av personopplysninger begrenser seg til et minimum og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å stanse smittespredning. Det synes ikke som at myndighetene har strukket seg til det ytterste for å gjøre seg fortjent til tilliten som trengs for at tiltaket skal lykkes.