Begrunnelse

I GD torsdag 23. april er det et stort oppslag der en politibetjent, som har doktorgrad innen samfunnssikkerhet og mange års erfaring som politibetjent i Nord-Gudbrandsdal, går ut og varsler følgende:

«Vi har ikke lenger beredskap som ivaretar tryggheten til publikum, egne mannskaper eller andre nødetater ved alvorlige hendelser i Nord-Gudbrandsdalen.»

Han mener Politidirektoratet må vurdere om Innlandet politidistrikt kan legge beredskapsnivået på et så lavt nivå. Det ligger nå an til at politibetjenter vil bli sendt på oppdrag alene, med beskjed om at det kommer en kollega innen en times tid.
Innlandet politidistrikt skal senke sitt ambisjonsnivå med 49 millioner kroner det kommende året som følge av statsbudsjettet for 2020. Det vil føre til at vaktordninger blir endret. Hjemme- og beredskapsvakter kuttes ned og antall patruljer reduseres fra to til en i Nord-Gudbrandsdalen i deler av døgnet. Dette er to dalfører med store avstander og vi har de siste årene mange eksempler på at politiet kommer sist til ulykkessteder og at folk i akutte politisituasjoner må vente lenge på hjelp. Vi har også tilfeller der publikum selv har måttet ta grep i påvente av politiet, for eksempel på Grotli høyfjellshotell i påska 2018.
Det blir uttalt at publikummet skal være trygge på at politiet kommer når det virkelig er behov, men dersom politiet ikke er i beredskap i utgangspunktet vil jo det bli vanskelig. Ingen vet når det virkelige behovet er der, og det er jo det beredskap handler om.
Jeg er kjent med at Innlandet politidistrikt ikke støtter seg til beredskapsanalyser i politiberedskapen, og at de setter i verk tjenestelister som fører til systematiske brudd på responstidskrava. Slik jeg leser det som står i GD ser ut til at politiet i større og større grad blir avhengige av andre blålys-etater, og derfor bør politiet involvere andre etater og beredskapsorganisasjoner i beredskapsplanlegging.
Responstidsmålinger fra politiet i Innlandet er basert på et gjennomsnitt. Det gir et feil bilde på responstiden i distriktene og gir et feil bilde av beredskapsbildet. Alle hendelser der politiet kommer kritisk for sent blir borte med denne målemetoden. Det er nettopp disse hendelsene som burde blitt evaluert, som grunnlag for justeringer av beredskapen for å sikre alle innbyggere i politidistriktet.
På regjeringens nettsider står det under «Hovedprinsipper for beredskapsarbeider» under 1. Ansvarsprinsippet at:

«Den organisasjonen som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, har også ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området.»

Når vi kan lese i GD torsdag 23. april at Nord-Gudbrandsdal alpine Redningsgruppe, som utfører redningsaksjoner i fjellheimen, baserer seg på et samarbeid med brannvesenet fordi de vet at politiet ikke dukker opp før etter en time, blir jeg bekymra.
Når vi kan lese i GD torsdag 23. april at politimesteren i Innlandet politidistrikt svarer at det er greit at brannvesenet må ta politioppgaver, blir jeg bekymra, selv om politimesteren poengterer at de har et godt samarbeid med de andre nødetatene. Han peker også på at grunnen til at brannmannskapet er framme før politiet er fordi de er lokalt til stede. Dette kan tyde på for lite ressurser til å prioritere tilstedeværelse for politiet i hele Innlandet, eller så tyder det på en organisasjonsstruktur som sentraliserer politiressursene. Vi ser at stillinger sentraliseres med begrunnelse i at annen type kriminalitet som skal løses, men det løser ikke beredskapsbehovet og responstiden i Gudbrandsdalen og Nord-Gudbrandsdalen spesielt. Dette er heller ikke unikt for dette distriktet, men gjelder også for mange andre distriktskommuner.