Skriftlig spørsmål fra Elise Waagen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1618 (2019-2020)
Innlevert: 14.05.2020
Sendt: 14.05.2020
Besvart: 22.05.2020 av arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen

Elise Waagen (A)

Spørsmål

Elise Waagen (A): Kan statsråden redegjøre for bakgrunnen for beslutningen om at sammenlegging av medlemstid fra andre EØS-land etter trygdeforordningen også skal anvendes for å gi rett til uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og etterlatteytelser, og om tidligere praksis har vært i strid med trygdeforordningen?

Begrunnelse

I «Prop. 117 S (2019–2020) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2020» skriver regjeringen følgende:

«Regjeringen har besluttet at sammenlegging av medlemstid fra andre EØS-land etter trygdeforordningen også skal anvendes for å gi rett til uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og etterlatteytelser etter bestemmelsene om unntak fra kravet til forutgående medlemskap i folketrygdloven. Praksis legges om med virkning fra 1. juni 2012.»

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: For å få rett til uføretrygd, etterlatteytelser og arbeidsavklaringspenger må man etter hovedregelen ha vært medlem i trygden de siste tre årene. Etter EØS-avtalen kan man legge sammen opptjeningstid i ulike medlemsland for å fylle tilknytningskravene for rett til uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og etterlatteytelser. Norge har praktisert sammenlegging av opptjeningstid fra alle EØS-land når det gjelder hovedregelen, og de aller fleste vil ha fått ytelser etter hovedreglene.
Det kan imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen i noen tilfeller der tilknytningen til Norge er så sterk at man har vurdert det rimelig å gi ytelser selv om hovedregelen ikke er oppfylt. Dette gjelder blant annet dersom man har vært medlem i trygden i minst ett år før man setter frem krav om ytelse og har vært medlem i trygden etter fylte 16 år med unntak av maksimalt fem år. Norge har, som det fremgår av mitt brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen av 6. februar 2020, ikke praktisert sammenlegging for å gi rett til ytelser etter unntaksbestemmelsene. I kjennelse av 18. juli 2019 konkluderte Trygderetten med at denne praksis var i strid med den någjeldende trygdeforordningen.
For personer som har hatt sammenhengende medlemskap fra både Norge og et annet EØS-land i denne 3-årsperioden, blir praksis uendret. I disse tilfellene er medlemskapsperiodene blitt lagt sammen.
Endringen er kun knyttet til tilfellene der det ikke har vært sammenheng i medlemskapsperioden for en av disse tre ytelsene. Dette kan blant annet gjelde personer som har bodd utenfor EØS i hele eller deler av 3-årsperioden, men som ellers har hatt medlemskap fra både Norge og et annet EØS-land. Et eksempel vil være en svenske som har arbeidet 10 år i Sverige, for så å arbeide ett år i Norge. Så flytter han Thailand og bor der i fire år, før han kommer tilbake til Sverige. Dersom denne personen setter frem krav om uføretrygd etter ett år i Sverige, vil han ikke ha rett til uføretrygd fra Norge etter hovedregelen. Han vil imidlertid med praksisendringen som nå gjennomføres, kunne få rett til uføretrygd etter unntaksbestemmelsen. Uføretrygd blir imidlertid beregnet etter forordningenes pro rata-regler. Dette innebærer at man får en ytelse fra det enkelte land beregnet bare på grunnlag av opptjening i dette landet.