Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1723 (2019-2020)
Innlevert: 25.05.2020
Sendt: 26.05.2020
Besvart: 05.06.2020 av barne- og familieminister Ida Lindtveit Røse

Silje Hjemdal (FrP)

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Hva vil statsråden gjøre hvis det viser seg at barnevernet har bidratt til at barn og unge har blitt sendt til utlandet mot sin vilje og i noen tilfeller blitt utsatt for vold, trusler, frihetsberøvelse, eller tvangsekteskap som følge av utsendelsen?

Begrunnelse

I en nylig fremlagt rapport kommer det frem at barnevernet har betalt for utsendelse av barn og unge, i tilfeller der det er grunn til å mistenke at det har vært mot barnets vilje. I slike saker kan det være fare for at barn blir etterlatt i utlandet mot sin vilje og utsatt for trusler, frihetsberøvelse, tvangsekteskap eller andre former for vold. Dette er svært alvorlig for dem som rammes. Det finnes en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for 2017-2020, Retten til å bestemme over eget liv. Her inngår tiltak som blant annet tar sikte på å klargjøre offentlige myndigheters ansvar og muligheter for å hjelpe barn som er etterlatt i utlandet.
Hvis norske myndigheter bidrar til å sende barn og unge til utlandet mot egen vilje vil dette åpne for at disse barna kan kreve erstatning fra det offentlige. Det er hårreisende hvis norske myndigheter bidrar til ulovlige handlinger mot barn og unge.
Hvis den nylig fremlagte rapporten viser seg å være riktig kan det være grunn til å undersøke nærmere hvorfor barnevernet har bidratt til slik sterkt uheldig praksis.

Ida Lindtveit Røse (KrF)

Svar

Ida Lindtveit Røse: Representanten viser til en ny rapport der det fremkommer at barnevernet har bidratt til at barn og unge kan ha blitt sendt til utlandet mot sin vilje. La meg innledningsvis slå fast at dette er alvorlig. Ingen barn og unge skal oppleve det. Barnevernet skal ikke under noen omstendighet bidra til at barn risikerer å bli utsatt for vold eller overgrep i forbindelse med utreise fra Norge.
Det er i utgangspunktet foreldrenes ansvar å treffe avgjørelser om hvor deres barn skal bo. Dette gjelder også ved utenlandsopphold. Barn over 12 år skal etter barneloven likevel samtykke til flytting, eller opphold i utlandet, når dette skjer uten at minst én av foreldrene med foreldreansvar er sammen med barnet. Foreldreansvaret innebærer en plikt til å yte god omsorg og gi barnet gradvis større selvbestemmelse. Barneloven forbyr alle former for vold i oppdragelsen og annen behandling som kan utsette barnet for skade eller fare. Straffelovens bestemmelser kommer også til anvendelse ved voldsbruk. Barnets beste skal ligge til grunn for beslutninger om barn, både for foreldre og myndigheter.
Vi har i dag et spesialisert hjelpeapparat med et eget kompetanseteam i Bufdir, minoritetsrådgiver ved skoler og integreringsrådgivere ved et utvalg utenriksstasjoner. Disse bidrar til å forebygge og følge opp saker knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll. Unge som ikke er trusselutsatt, eller som kan vise til æresproblematikk, kan falle utenfor dette hjelpeapparatet. Særlig gjelder dette unge som sliter med kriminalitet og rus, hvor det ikke fanges opp at de kan ha mer sammensatte utfordringer enn først antatt. Oppfølging av målgruppene krever et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid med tilpassede tiltak. I mange tilfeller har familiene vært kjent i hjelpeapparatet fra før den unge sendes ut av landet. Det er i denne sammenheng det har fremkommet at barnevernstjenesten i noen tilfeller har støttet foreldrenes planer om å sende den unge ut av landet.
Barnevernstjenesten skal beskytte barn og unge mot ufrivillige utenlandsopphold, dersom det er mistanke om at hensikten med oppholdet er betinget av religiøs eller kulturell korreks, herunder vold eller tvang. Samarbeidet med politiet om trusselvurderinger, passinndragelse og andre tiltak vil dermed være viktig. Kommuneledelsen er ansvarlig for barnevernet i kommunen, og er forpliktet til å sørge for at virksomheten drives forsvarlig og i tråd med regelverket. Jeg vil, sammen med kunnskaps- og integreringsministeren, før sommeren sende et brev til alle landets kommuner og minne om hva som er tjenestenes oppgaver i disse sakene.
Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding om et barn som står i fare for å bli tatt med til utlandet mot sin vilje, må tjenesten undersøke saken og eventuelt treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak eller akuttvedtak. Dersom det er nødvendig, kan barnevernstjenesten også fremme sak for fylkesnemnda om pålegg av hjelpetiltak eller om omsorgsovertakelse. På den måten kan barnevernstjenesten bidra til å forebygge og forhindre at barn sendes ut av landet. Jeg viser også til at det er utgitt reviderte retningslinjer om etterlatte barn i utlandet. Disse gir informasjon om hvilken bistand som kan gis når barn er etterlatt i utlandet. Retningslinjene omhandler også hvordan ulike offentlige instanser skal håndtere mistanke om at barn skal etterlates, hvordan de skal sørge for oppfølging i egen instans og hvordan samarbeid på tvers av offentlige instanser skal utføres.
Godt barnevernsarbeid er avgjørende for å forebygge ufrivillige utenlandsopphold. Norsk barnevern har ingen myndighet i andre land. Når utreisen først har skjedd, er det derfor begrenset hva norske myndigheter kan foreta seg dersom landet ikke inngår i samarbeidet under Haakonvensjonen 1996. De færreste av de aktuelle landene vi her snakker om, inngår i dette samarbeidet. Dessverre er det i en del miljøer lav tillit til hjelpeapparatet generelt og til barnevernet spesielt. Dette er noe vi jobber aktivt med å bedre, både gjennom et samarbeid med Utenriksdepartementet og med KS. Jeg vil i denne sammenheng også vise til "Handlingsplan for å bedre tillit mellom etniske minoritetsmiljøer og barnevern 2016-2021", som er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i dialog med en rekke minoritetsmiljøer.
Rapporten representanten viser til, peker på at det er behov for rettslige avklaringer av hvilken myndighet barnevernstjenestene har til å hjelpe barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i utlandet. I høringsnotatet med forslag til ny barnevernslov har departementet presisert og tydeliggjort barnevernstjenestens myndighet. Departementet legger blant annet til grunn at barnevernstjenesten kan tilby foreldre hjelpetiltak selv om barnet ikke oppholder seg i Norge. I denne sammenheng har departementet vurdert om barnevernstjenesten bør ha flere virkemidler i slike saker. Det er foreslått å innføre en plikt for barnevernstjenesten til å tilby foreldre hjelpetiltak når et barn med vanlig bosted i Norge oppholder seg i utlandet og har særlig behov for hjelp. Det foreslås også en hjemmel til å kunne fremme sak for fylkesnemnda om pålegg om hjelpetiltak i disse sakene. En forutsetning er at foreldrene oppholder seg i Norge og at tiltaket må kunne iverksettes i Norge. Departementet arbeider med oppfølgingen av høringen, og skal etter planen legge frem en proposisjon med forslag til ny barnevernslov våren 2021.
Ekspertutvalget som har sett på ufrivillige utenlandsopphold peker også på at det er behov for mer kompetanse i barnevernstjenestene. Det pågår nå en historisk kompetansesatsing i barnevernet, og det er naturlig å adressere disse spørsmålene i den sammenheng.
Den fremlagte rapporten omhandler en komplisert og alvorlig problematikk. Berørte sektorer, i første rekke barnevernet, skolen, helsetjenesten og politiet, må nå gjennomgå de foreslåtte tiltakene. Vi er i oppstarten av arbeidet med en ny handlingsplan mot æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Rapporten vil være en naturlig del av kunnskapsgrunnlaget for dette arbeidet.