Skriftlig spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:2005 (2019-2020)
Innlevert: 15.06.2020
Sendt: 22.06.2020
Besvart: 29.06.2020 av olje- og energiminister Tina Bru

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Hvor mye er refundert til oljeselskaper gjennom lete-refusjonsordningen for prosjekter i alle deler av Barentshavet siden ordningen kom i stand, samt hvor store inntekter har staten hatt fra de to feltene som er satt i produksjon, Goliat og Snøhvit?

Begrunnelse

Fiskeribladet har nettopp hatt en gjennomgang av oljeboringer og utbygginger i Barentshavet, hvor de har konkludert med at totalkostnaden for staten, for leting, planlegging og gjennomføring av utvikling olje- og gassfelt i Barentshavet, har hatt en kostnad for staten på i underkant av 140 milliarder kroner fra 1980 og frem til i dag. Dette er basert på gjennomsnittspriser på boringer og statens investerings-andel. Dette er ikke gitt ut statistikk på geografiske fordelinger av investeringer og refusjoner tidligere. Vi ber om at det gis en sammenstilling av leterefusjonsordningen for hele området Barentshavet, uten å ta med Norskehavet eller Nordsjøen. Ber om oversikt over utbetalingene til hvert enkelt selskap, fordelt på år og hvorvidt de har vært i skatteposisjon og hvilke år de evt. har vært det. Ber om at inntektene fra Goliat og Snøhvit også fordeles på hvert enkelt år.

Tina Bru (H)

Svar

Tina Bru: Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Statens netto kontantstrøm fra virksomheten siden produksjonsstart og frem til 2019 er om lag 7 900 mrd. kroner. Det er store gjenværende ressurser på norsk sokkel, og nye lønnsomme funn vil bidra med inntekter, verdiskaping og sysselsetting. En aktiv letepolitikk vil bidra til å oppnå dette.
Leterefusjonsordningen innebærer at selskaper som går med underskudd kan velge mellom å få utbetalt skatteverdien av letekostnadene fra ligningsmyndighetene, eller å framføre underskuddet med rentekompensasjon slik at de kommer til fradrag i fremtiden. Skattegrunnlaget beregnes på selskapsnivå, ikke per utvinningstillatelse. Dette innebærer at myndighetene ikke har tall for utbetalinger under leterefusjonsordningen knyttet til en spesifikk utvinningstillatelse eller et havområde. For oversikt over utbetalt leterefusjon og opphørsrefusjon per selskap for perioden 2014-2018 viser jeg til svar 29.5.20 på spørsmål 13 fra Finanskomiteen/APs fraksjon 19.5.2020 ifm. Revidert nasjonalbudsjett 2020.
Oljedirektoratet har gjennomført lønnsomhetsberegninger for leteaktiviteten på norsk sokkel i tidsperioden 2007-2017 (Ressursrapport, Oljedirektoratet 2018). Beregningene tilsier at leteaktiviteten i perioden var lønnsom i alle havområder, og at den tilfører samfunnet betydelige verdier. I den aktuelle perioden ble det boret 75 brønner i Barentshavet. Denne analysen dekker mesteparten av perioden der leterefusjonsordningen, som representanten spør om, har vært gjeldende.
Delt opp på havområder viser rapporten at letingen i Barentshavet er lønnsom med 7 prosent diskonteringsrate reelt. Nåverdien per letekrone investert var nest høyest i Barentshavet i perioden. Leteaktiviteten i Barentshavet ga 2 100 kroner per investerte 1 000 kroner. Dette er verdier utover 7 prosent realavkastning. Det ble også gjort en tilsvarende analyse i ressursrapporten fra 2016, for perioden 2000-2014, som også viste lønnsomhet for leteaktiviteten i Barentshavet.
Tilsvarende som for leterefusjon, har ikke myndighetene tall for statens inntekter fra spesifikke felt, f.eks. Goliat og Snøhvit, da skattegrunnlaget beregnes på selskapsnivå. Begge disse feltene er i produksjon og har betydelige gjenværende ressurser. Først etter at produksjonen er avsluttet vil en vite hva det økonomiske utbyttet av feltutbyggingen faktisk ble. I havområdet representanten spør om er nå Castberg-feltet under utbygging. I tillegg er et funn som Wisting i en tidlig planleggingsfase.