Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2266 (2019-2020)
Innlevert: 13.08.2020
Sendt: 13.08.2020
Besvart: 21.08.2020 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Hvis regjeringen finner det nødvendig å «stenge ned landet» på nytt på grunn av smitteutviklingen vedr. Covid-19 utbruddet, mener regjeringen den har fullmakt til å gjøre dette uten å fremme proposisjon for Stortinget og hvilke tiltak mener regjeringen den i så fall har fullmakt til å iverksette og hvilke tiltak har regjeringen ikke fullmakt til å iverksette?

Begrunnelse

Nedstengningen av Norge ble gjort av regjeringen og myndighetene med fullmakter hjemlet i smittevernlovens §§ 7-12 og 4-1. Fullmaktene som disse bestemmelsene gir adgang til er tydelig begrenset av en henvisning til fare ved opphold. Etter § 4-1 heter det «…når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt…», og etter § 7-12 heter det «…på grunn av disse forhold er fare ved opphold…». I mars opplevde Norge en eksplosiv smittesituasjon som var såpass akutt at det var ingen tvil om at regjeringen og myndighetene hadde adgang til disse fullmaktene. Nå er imidlertid situasjonen helt annerledes, med en negativ utvikling de siste ukene. Regjeringen har skaffet seg nødvendige hjemler til å fastsette noen regler om innreise, isolasjon og karantene gjennom midlertidige endringer i smittevernloven. Men disse gjelder ikke tiltak som nedstengning av virksomheter (skoler, barnehager), stenging av kommunikasjon, forbud mot møter og sammenkomster etc.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Systemet i smittevernloven innebærer at loven gir flere utvidete fullmakter ved sykdommer som er definert som allmennfarlig smittsom sykdom. Covid-19 er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Ytterligere fullmakter etter loven trer inn når en situasjon defineres som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Det skal mye til for at disse fullmaktene utløses, og hensynet til å beskytte samfunnet og forebygge mot smitte i en krisesituasjon begrunner de inngripende reglene og de vide fullmaktene. Loven stiller krav som skal sikre at tiltakene ikke er mer inngripende og ikke varer lenger enn nødvendig.
Det som har kjennetegnet tiltakene regjeringen har satt i verk er at det har vært nødvendig å handle raskt. Det har derfor vært helt nødvendig å kunne benytte fullmaktenene som ligger i smittevernloven. Tiltakene det gis hjemmel til i smittevernloven griper inn i menneskerettigheter og grunnlovsbestemte rettigheter. Det er adgang til å gripe inn i slike rettigheter dersom nærmere bestemte krav er oppfylt. De grunnleggende kravene til smitteverntiltak fremgår av § 1-5. Kravene skal vurderes ved iverksettelse av smitteverntiltak, og utgjør begrensninger i tillegg til vilkårene som følger av den enkelte bestemmelse i loven. Smittevernloven forutsetter løpende justering av tiltakene etter hvert som situasjonen utvikler seg for å sikre at de grunnleggende kravene er oppfylt. Bestemmelsen inneholder blant annet krav til at det gjøres en vurdering av nødvendighet og proporsjonalitet av tiltak etter loven, slik det er forutsatt i flere relevante menneskerettigheter.
De grunnleggende kravene til smitteverntiltak må vurderes ut fra den kunnskapen man har om situasjonen på det tidspunktet beslutninger fattes. Det innebærer at de grunnleggende kravene må vurderes på ny etter som kunnskapen og situasjonen endrer seg.
Smittevernloven gir hjemmel for mange av smitteverntiltakene som er iverksatt for å bekjempe utbruddet av covid-19. Vi håndterer et nytt og ukjent virus med usikker smittsomhet og smittemåte, og det har vært nødvendig med mange ulike tiltak. Vi kan heller ikke med sikkerhet på nåværende tidspunkt si hvordan situasjonen vil utvikle seg og hvilke smitteverntiltak vi må ta i bruk fremover. Jeg mener også at beredskapslovgivningen i minst mulig grad bør endres når vi står midt i en pandemi vi ikke kjenner rekkevidden av.
Tiltakene helsemyndighetene satte inn fra 12. mars 2020 ble innført som umiddelbare tiltak, i en usikker situasjon der vi verken hadde full oversikt over smittespredning, alvorlighet eller konsekvenser av utbruddet. Tiltakene ble iverksatt av Helsedirektoratet, departementet og regjeringen, og i tillegg har en del kommuner iverksatt egne tiltak. I håndteringen av covid-19-pandemien har i hovedsak seks typer tiltak vært benyttet. Dette er 1) Hygienetiltak som hyppig håndvask og renhold, 2) Tidlig oppdaging og isolering av smittede, 3) Oppsporing og karantene av nærkontakter av smittende, 4) Færre reisende fra områder med epidemisk spredning som reisefrarådinger eller -forbud, samt innreisekarantene, 5) Redusert kontakthyppighet i befolkningen, blant annet gjennom råd om avstand og strengere tiltak som stenging av virksomheter, arrangementer mv., og 6) Inngripende beskyttelsestiltak for beboere i heldøgnspleie- og omsorg, pasienter på sykehus og andre i høyrisikogruppen.
Den særlige fullmakten for Kongen til å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold i smittevernloven § 7-12 som har blitt benyttet for blant annet isolering av bekreftet syke personer og smittekarantene. Når fullmakten til å fastsette forskrifter med hjemmel i § 7-12 benyttes, skal regjeringen legge frem et lovforslag for Stortinget snarest mulig. Slikt lovforslag trenger ikke legges fram dersom bestemmelsene i forskriften er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget. Fra 27. mars til 27. mai var kravet om å fremlegge lovforslag suspendert i tråd med koronaloven. I juni vedtok Stortinget en midlertidig lov om en ny og tydeligere hjemmel i smittevernloven § 4-3 a. Denne lovendringen skal fremover i tid sikre et klart hjemmelsgrunnlag for isolering og begrensninger i bevegelsesfriheten mv. for bekreftet smittede personer og for personer som kan antas å være smittet. Disse tiltakene anses nødvendig gjennom hele pandemien, og var tidligere hjemlet i § 7-12.
Covid-19-pandemien antas å vare i flere år og vil være en trussel mot folkehelsen frem til vi har oppnådd tilstrekkelig immunitet i befolkningen. Dette kan skje enten gjennom en vaksine alene, eller i kombinasjon med sikker kunnskap om immunitet som følge av gjennomgått sykdom. Regjeringen ønsker framover å holde pandemien i landet under kontroll slik det er beskrevet i Langsiktig strategi og plan for håndteringen av covid-19-pandemien og justering av tiltak fra 7. mai. Målet er at sykdomsbyrden skal være lav, og at antallet pasienter er håndterbart i helse- og omsorgstjenesten.
Vi må imidlertid være forberedt på å kunne slå ned lokal eller nasjonal oppblussing av smitten. Regjeringen har derfor utarbeidet en beredskapsplan som gir et grunnlag for raske beslutninger og riktig respons ved økt smittespredning. Beredskapsplanen tar utgangspunkt i gjeldende regelverk og rammene i Nasjonal helseberedskapsplan. Hvordan smitteverntiltakene faktisk iverksettes og i hvilket omfang må vurderes konkret ut fra den aktuelle smittesituasjonen og oppdatert kunnskap. Målet er å være forberedt på å iverksette tilstrekkelige smitteverntiltak, men også å unngå tiltak der kostnadene er store og smitteverneffekten liten. Det må tilrettelegges for å oppdage lokale utbrudd og større trender så tidlig som mulig. Effekter og kostnader av ulike smitteverntiltak må i så stor grad som mulig være kjent slik at vi er forberedt på å iverksette smitteverntiltak ved behov lokalt, regionalt og nasjonalt.