Svar
Monica Mæland: Jeg er opptatt av at de som uriktig har blitt domfelt som følge av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området, får en effektiv og rettferdig behandling i rettssystemet. Jeg må likevel understreke at verken påtalemyndigheten, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker eller domstolene kan instrueres om hvordan enkeltsaker skal behandles.
I 2004 ble det opprettet et uavhengig organ for å behandle begjæringer om gjenåpning av straffesaker: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Kommisjonen avgjør, etter begjæring fra domfelte eller påtalemyndigheten, om en domfelt skal få behandlet saken sin på nytt av domstolene.
Kommisjonen har allerede besluttet å gjenåpne 18 saker i NAV-saken. I en av sakene kommisjonen har besluttet å gjenåpne, ba Høyesterett 30. juni 2020 EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. NAV-sakene er stilt i bero i påvente av rettslige avklaringer fra EFTA-domstolen og Høyesterett. I et direktiv fra setteriksadvokaten 30. juni 2020 fremgår det at det forventes en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen og avgjørelse fra Høyesterett innen 9–12 måneder. Hvorvidt det er tilstrekkelig grunnlag for å avsi frifinnende dommer, er et spørsmål påtalemyndigheten, kommisjonen og domstolene må vurdere i den enkelte sak. Jeg kan ikke legge meg borti disse vurderingene.
Det er noe uklart om representanten ber meg vurdere en ordning som trer i stedet for dagens behandling i kommisjonen, eller om det bes om synspunkter på en ordning der én domstol behandler alle sakene kommisjonen beslutter å gjenåpne. Jeg bemerker derfor først at dersom spørsmålet om gjenåpning skal vurderes av en domstol, må det gis særlige regler som avviker vesentlig fra straffeprosessens system. Slike særlige regler vil neppe styrke rettssikkerheten til de domfelte og kan skape usikkerhet og svekke forutberegneligheten som ligger i dagens system. Det vil også ta tid å få forslag om slike regler fremmet for og vedtatt av Stortinget, noe som kan forsinke de pågående prosessene. Ettersom kommisjonen allerede har behandlet noen av sakene, ville det være uheldig om de øvrige sakene skulle bli behandlet på en annen måte. Slik jeg ser det, ligger det også en rettssikkerhetsgaranti i at kommisjonen behandler alle spørsmål om gjenåpning, før domstolene eventuelt behandler sakene på nytt. Kommisjonens utredningsplikt strekker seg for eksempel lenger enn plikten domstolene har til å våke over sakens opplysning. I revidert nasjonalbudsjett for 2020 ble kommisjonen bevilget 1,8 mill. kr på grunn av økt sakstilfang som følge av NAV-sakene. Jeg mener at hensynet til de domfelte taler for å behandle sakene i det etablerte gjenåpningssporet, og jeg vil understreke at jeg ikke anbefaler å etablere en særordning som er ment å tre i stedet for dagens kommisjonsordning.
Når det gjelder spørsmålet om én domstol bør behandle alle sakene som besluttes gjenåpnet, finner jeg grunn til først å redegjøre for dagens system:
Når kommisjonen har besluttet å gjenåpne en sak, sender den avgjørelsen sin til domstolene, som foretar en ny behandling av saken. Hvilken domstol som skal behandle saken, reguleres av straffeprosessloven § 400. Etter § 400 første ledd skal saken henvises til behandling ved en domstol som er sideordnet den domstolen som i siste instans har avsagt den angrepne dommen. Straffeprosessloven § 400 annet ledd bestemmer hvilken domstol kommisjonen skal sende avgjørelsen sin til og at denne domstolen skal peke ut den domstolen som skal behandle saken på nytt.
Selv om behandling ved en sideordnet og tilgrensende domstol er lovens hovedregel, åpner straffeprosessloven § 400 annet ledd for at saken kan henvises til behandling ved en domstol som ikke har tilgrensende rettskrets når «særlige grunner taler for det». Hvorvidt særlige grunner foreligger, er et spørsmål dommeren i domstolen som skal henvise saken må vurdere. I lovens forarbeider uttales at det kan vurderes om spesielle forhold gjør det hensiktsmessig å behandle saken ved en fjernere domstol, se Ot.prp. nr. 70 (2000–2001) side 78. Forarbeidene forutsetter videre at dommeren i valget mellom flere sideordnede domstoler må kunne se hen til arbeidsbyrden ved de aktuelle domstolene, og videre at det også bør ses hen til domfeltes bosted.
Dagens system legger dermed opp til at den utpekende domstolen skal vurdere hvor det er hensiktsmessig at sakene behandles. Dagens regelverk åpner med dette for å legge alle sakene til én eller få domstoler. Jeg har tiltro til at domstolene fordeler sakene slik at de behandles så raskt som mulig. En samling av sakene i én domstol vil, slik jeg vurderer det, frata den utpekende domstolen muligheten til å vurdere hva som vil være den mest hensiktsmessige fordelingen av sakene. En slik redusert fleksibilitet vil kunne medføre en mindre effektiv og rettssikker behandling. Det vil etter mitt syn uansett ikke være tilstrekkelig at én domstol behandler sakene. At det antas å være begått feil i flere instanser, gjør at det i så fall må utpekes domstoler også for lagmannsrettene, og den domstolen som har avsagt dom i de gjenåpnede sakene, bør heller ikke behandle den samme saken på nytt.
Som det fremgår av spørsmålet, kan det tenkes gitt frister for saksbehandlingen. Dette kan gjøres for eksempel ved å lovregulere at alle saker skal være ferdigbehandlet innen en frist, eller at en sak skal være avsluttet innen en frist beregnet fra saken kom inn til instansen. Det kan også reguleres for eksempel at dommeren skal påskynde saken så mye som mulig, slik det er gjort i barneloven § 59 første ledd. Jeg ser imidlertid flere betenkeligheter ved slike reguleringer i denne saken. Fristene vil ikke kunne ta opp i seg at sakene er forskjellige og kan kreve forskjellig behandlingsform. Selv om det må forventes at Høyesterett vil bidra til rettsavklaring, må sakenes faktiske sider vurderes individuelt. Straffeprosessloven § 400 femte ledd åpner for at retten med påtalemyndighetens samtykke kan avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Hvorvidt det er grunnlag for å behandle sakene uten hovedforhandling, er det opp til retten i samråd med påtalemyndigheten å avgjøre. Jeg antar imidlertid at det kan være aktuelt å behandle flere av sakene skriftlig. Det vil heller ikke være enkelt å regulere hvilke saker fristen skal gjelde for, og det kan sende uheldige signaler og innebære forskjellsbehandling at bare disse sakene, i motsetning til andre saker som besluttes gjenåpnet, skal behandles innen bestemte frister.
I utgangspunktet er det opp til domstolene å prioritere mellom sakene sine, men domstolenes prioriteringer styres blant annet av kravet om avgjørelse innen «rimelig tid» i EMK artikkel 6 og Grunnloven § 95. Jeg nevner også at det er i domstolenes interesse at sakene behandles effektivt og tillitvekkende, og at Stortinget har fastsatt mål for gjennomsnittlig saksbehandlingstid, se for eksempel Prop. 1 S (2019–2020) side 74 flg. Jeg mener i lys av dette at det ikke er grunn til å fastsette nærmere frister, og jeg har tiltro til at domstolene behandler sakene på en måte som ivaretar de domfeltes menneskerettigheter, herunder kravet om avgjørelse innen rimelig tid.