Skriftlig spørsmål fra Hege Haukeland Liadal (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2428 (2019-2020)
Innlevert: 27.08.2020
Sendt: 27.08.2020
Besvart: 08.09.2020 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Hege Haukeland Liadal (A)

Spørsmål

Hege Haukeland Liadal (A): Sensorteknologi for glukosemåling er nå tilgjengelig for personer med type 1 diabetes som behandles i spesialisthelsetjenesten. I primærhelsetjenesten er der ca 17 000 pasienter med type 2 diabetes som behandles tilsvarende som personer med type 1 diabetes; med hurtigvirkende insulin. Siden de er under oppfølging i primærhelsetjenesten har de ikke tilgang til sensorteknologi.
Vil helseministeren vurdere moderne sensormålingsutstyr også til disse pasientene?

Begrunnelse

Folkehelseinstituttet vurderte i 2017 at 30 pst. av personer med type 2 diabetes som behandles med hurtigvirkende insulin kan ha nytte av flash glukosemåling. Dersom den aktuelle gruppen skal få tilgang til tilsvarende teknologi må de gå til fastlegen, få henvisning til spesialisthelsetjenesten, vente i 6-12 uker på vurdering av behov og time, for deretter å få en konsultasjon på sykehuset. Deretter skal sykehuset skrive en søknad til behandlingshjelpemiddelenheten om behandlingshjelpemiddel. Etter dette kan pasienten få utlevert utstyret på en behandlingshjelpemiddelsentral. Dette medfører en ekstra belastning på pasienten, helsepersonell, primær- og spesialisthelsetjenesten. Viktig i denne sammenhengen er også det faktum at tilgang på spesialister er ujevnt fordelt geografisk, noe som fører til forskjellsbehandling av norske pasienter med diabetes.
Disse uhensiktsmessighetene ansees som et problem for både pasienter og leger og er en bekymring som også deles av Diabetesforbundet.
Representanten er også kjent med at det er store geografiske forskjeller i tildeling mellom helseforetakene, ved at noen helseforetak tilbyr sensorteknologi til personer med type 2 diabetes, mens andre kun tilbyr sensorteknologi til personer med type 1 diabetes. Denne forskjellen i praksis virker underlig, representanten har også fått innspill med spørsmål om dagens praksis er aldersdiskriminerende.
Å overføre personer med type 2 diabetes som bruker hurtigvirkende insulin med behov for sensorteknologi til spesialisthelsetjenesten, vil medføre en unødvendig og lite hensiktsmessig merbelastning av spesialisthelsetjenesten. Dette også spesielt med tanke på å redusere ventetider ved diabetespoliklinikkene, som allerede har redusert kapasitet på grunn av korona, slik at pasienter som har behov for spesialisthelsetjenestebehandling får det.
Personer med type 2 diabetes er å anse som en risikogruppe i den pågående pandemien, dette både på grunn av diagnose, forekomst av komorbiditet og alder.
Det er en utbredt oppfatning blant landets allmennleger at disse pasientene bør følges opp hos fastlegen uten å belaste spesialisthelsetjenesten. Dette vil harmonere med LEON prinsipp.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: De nasjonale faglige retningslinjene for behandling av diabetes anbefaler at pasienter med påvist diabetes type 2 skal behandles i primærhelsetjenesten hos fastlegen. Enkelte pasienter med diabetes type 2 (f.eks. de med dårlig blodglukosekontroll eller kompliserende tilleggs-sykdom) kan imidlertid henvises til spesialisthelsetjenesten og behandles av tverrfaglige diabetesteam ved sykehus.
Som representanten viser til, er sensorteknologi for glukosemåling tilgjengelig for pasienter med diabetes som behandles i spesialisthelsetjenesten. Finansieringsansvaret for behandlingshjelpemidler forskrevet av leger i spesialisthelsetjenesten ligger hos de regionale helseforetakene. Det er de regionale helseforetakene som vurderer innføring av nytt medisinsk utstyr for de pasienter som spesialisthelsetjenesten har ansvar for, gjennom system for Nye metoder.
Fastleger og leger i primærhelsetjenesten kan ikke forskrive behandlingshjelpemidler som dekkes av spesialisthelsetjenesten. Pasienter med diabetes type 2 som behandles av fastlegen i primærhelsetjenesten får nødvendige legemidler og forbruksmateriell til glukosemåling på blå resept.
Den type behandlingshjelpemiddel representanten viser til, glukosemåling ved hjelp av sensorteknologi, dekkes i dag ikke av blåreseptordningen. Blåreseptforskriften § 5 Medisinsk forbruksmateriell angir totalt 14 tilstander der det ytes stønad til medisinsk forbruksmateriell. Under hvert av disse hjemmelspunktene er det i større eller mindre grad konkretisert hvilke produkttyper det ytes stønad til. Ved diabetes ytes det stønad til penner, sprøyter, forbruksmateriell til inhalator, spisser, lansetter, materiell til måling av sukker og ketoner i blod og urin, og inneliggende insulinkanyle/insulinknapp. Det ytes ikke stønad til apparatene som brukes sammen med teststrimlene ved måling av blodsukker, kun til teststrimlene.
Ut fra denne ordlyden ytes det kun stønad til forbruksmateriell til måling av glukose i blod, og ikke til måling i vevsvæske. Det er dermed et tydelig skille mellom egenmåling ved bruk av fingerstikk, som dekkes av blåreseptforskriften, og kontinuerlige glukosemålere (CGM) og flash-glukosemålere.
Jeg deler med representanten Liadal oppfatningen om at fordelingen av finansierings- og forvaltningsansvaret knyttet til forskriving av medisinsk utstyr og forbruksmateriell bør følge tydelige og forutsigbare kriterier. Ansvarsfordelingen skal også i størst mulig grad tilrettelegge for likebehandling av pasienter. Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utredet et bedre system for fordeling av finansieringsansvar av medisinsk utstyr. De har videre utredet mulige endringer i regelverket for folketrygdens finansering av medisinsk forbruksmateriell og næringsmidler etter blåreseptforskriften §§ 5 og 6. Departementet arbeider nå med videre oppfølging av forslagene til endringer, med mål om å sende forslag til forskriftsendringer på høring i løpet av 2021. Det vil i den forbindelse ses nærmere på finansieringsansvaret også for forbruksmateriell hos pasienter med type 2 diabetes.