Begrunnelse

Ifølge Bergens Tidende, har 80 kommuner fått godkjent til sammen 280 bygg for å tvangsisolere personer som ikke kan forventes å etterleve isolasjonskravene ved eventuell coronasmitte. Godkjenningene er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven fordi de gjelder bygg og ikke personer. Men likefullt er det en liten og relativt kjent personkrets med demente og utviklingshemmede som kommunene har i tankene når de søker godkjenning om tvangsisolat. Når vedtakene ikke er i form av enkeltvedtak, så har den enkelte som kan ha problemer med å etterleve isolasjonskravene heller ikke den rettsikkerhet som er ment å verne innbyggere mot myndighetsovergrep.
Riktignok skal det fattes egne vedtak om tvangsisolering i hvert enkelt tilfelle. Men klage skal skrives, sendes og behandles, en prosess som kan vare lenger enn isolasjonsperioden. Bruk av tvangsisolat, er en enkel løsning og kan fremstå som et alternativ til å forebygge behovet for tvangsbruk.
Svak forståelse i kombinasjon med frykt og mistrivsel knyttet til endringene som en isolasjon vil medføre, er for mange årsaken til at isolasjonskravene ikke vil etterleves. Tvangsflytting til egne isolater, kan i seg selv stimulere til protester og økt behov for tvangsbruk.
«Når særlige forhold krever det, kan smittede personer isoleres i andre institusjoner godkjent av Helsedirektoratet», kan en lese fra smittevernlovens § 5-4. En kan også stille spørsmål ved hvor stor smittefare det skal være i en kommune før det foreligger «særlige forhold». I de fleste av de 80 kommunene som har fått godkjent tvangsisolater, var det på søknads- og godkjenningstidspunktet svært få eller ingen smittede.
Smittesituasjonen må absolutt tas alvorlig. Alvoret vil trolig vedvare i måneder og kanskje år. Behovet for rettsvern er viktigst når det røyner som mest.