Skriftlig spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:2674 (2019-2020)
Innlevert: 18.09.2020
Sendt: 18.09.2020
Besvart: 25.09.2020 av kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Hva vil statsråden gjøre for at innbyggere og næringsliv ikke sitter igjen med regningen for ineffektiv drift av i plan- og bygningsetaten?

Begrunnelse

Denne uken kom rapporten om at sammenslåtte kommuner har skrudd opp byggesaksgebyrene istedenfor at de er redusert. Det har altså blitt dyrere for innbyggeren å bygge i kommuner som har blitt større. Dette er stikk i strid med intensjonen om at kommunereformen skulle gi mer effektive kommuner. Videre viser rapporten at prisforskjellene på byggesøknader i kommunene er unaturlig store. Prisforskjellene er et bevis på hvilken kommuner som ikke driver effektivt og at de som må betale for ineffektiviteten er innbyggeren.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: Plan- og bygningsloven § 33-1 gir kommunene hjemmel til å ta gebyr ved plan- og byggesaksbehandling. Kommunens gebyrinntekter kan ikke være høyere enn de "nødvendige kostnadene" kommunen har med behandling av slike saker. Det vil si at den øvre grensen for gebyr i plan- og byggesaker er selvkost. Gebyrlegging til selvkost tillater at den aktuelle tjenesten fullfinansieres gjennom gebyrene, men det stilles ikke krav til at den skal det.
Begrensningen til selvkost i plan- og bygningsloven § 33-1 retter seg også mot det enkelte gebyr. Dette medfører at kommunens faktiske kostnader i den konkrete saken bør gjenspeiles i det fastsatte gebyret. Likevel kan kommunen i sine regulativer legge til grunn gjennomsnittsbetraktninger. Det er ikke et krav at det konkrete gebyret fullt ut må tilsvare kommunens kostnader i den enkelte sak. Gebyret kan tilsvare et antatt gjennomsnitt for tilsvarende saker. Samtidig kan ikke avviket være for stort.
Jeg er kjent med at de kommunale byggesaksgebyrene kan variere fra kommune til kommune. Det kan skyldes at enkelte kommuner produserer tjenestene mer effektivt enn andre, men det kan også være at noen kommuner har høyere naturlige kostnader enn andre, for eksempel som følge av høyere lønnsnivå, mer kompliserte saker og utbyggingspress. Etter en kommunesammenslåing kan for eksempel IKT-investeringer for å samkjøre sakssystemene i de gamle kommunene, bidra til at utgiftene til saksfeltet øker i en overgangsperiode.
Variasjonene mellom kommuner kan også skyldes at kommunestyret har prioritert å holde gebyrene lavere, ved å delfinansiere de gebyrbelagte tjenestene med kommunens frie inntekter i større eller mindre grad.
Kommunene må selv ta stilling til hvordan arbeidet med plan- og byggesaker skal finansieres og organiseres. Dette er valg og prioriteringer som skal gjøres lokalt, og regelverket setter ingen krav til hvordan kommunene skal organisere virksomheten.
Det er likevel viktig at byggesaksgebyrene ikke er høyere enn det som er nødvendig. I den nye kommuneloven er det for første gang lovfestet hvilke prinsipper og metoder som skal legges til grunn når det øvre taket for de samlede gebyrinntektene på et gebyrområde skal beregnes. Kommuneloven § 15-1 og tilhørende forskrift trådte i kraft 1. januar 2020, og vil bidra til at kommunene får en likere forståelse av hva som ligger i selvkost og dermed kan dekkes gjennom gebyrene. Å lovfeste regler for hvordan selvkost skal beregnes, gir også grunnlag for en bedre og mer effektiv kontroll med kommunenes gebyrinntekter, ved at kommunens praksis kan vurderes opp mot klarere kontrollkriterier. Både kommunestyret, kommunedirektør, kontrollutvalget og revisor har ansvar for å passe på at man ikke tar mer enn selvkost. Innenfor denne rammen vil det være opp til politikerne lokalt å fastsette hvor mye av de nødvendige kostnadene til tjenesten som skal dekkes av gebyrer fra innbyggerne.