Svar
Nikolai Astrup: Jeg kan ikke kommentere den konkrete enkeltsaken som det vises til i spørsmålet, men vil kommentere generelt på spørsmålene som reises i tilknytning til saken.
Smittevernloven er en beredskaps- og fullmaktslov som gir både nasjonale og lokale myndigheter hjemmel til å sette inn tiltak raskt når en beredskapssituasjon oppstår. Når det vurderes å iverksette et smitteverntiltak, må det tas utgangspunkt i situasjonen og tilgjengelig informasjon på vedtakstidspunktet. Smittevernloven er også en rettssikkerhetslov. Hensynet til samfunnets interesser må veies mot enkeltmenneskets personlige integritet og rettsvern.
Utbruddet av covid-19 er definert som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Dette betyr at samtlige regler i loven kan komme til anvendelse, blant annet kommunens adgang til å vedta regler om ulike befolkningsrettede smitteverntiltak.
Når det er nødvendig for å forebygge eller motvirke spredning av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan kommunen etter smittevernloven § 4-1 blant annet vedta påbud om begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet. Hensikten med bestemmelsen er å gi adgang til å hindre at flere mennesker samles hvis dette representerer en fare for overføring av smitte. Dette innebærer også mulighet for forbud mot private sammenkomster. I forarbeidene til bestemmelsen uttales følgende om den nedre grensen for begrensninger i private sammenkomster:
"Nedre grense for dette alternativets begrensning av den sosiale omgangen vil gå på at det ikke vil være adgang til å isolere nære familiemedlemmer eller andre som bor sammen. Derimot vil det kunne være adgang etter bestemmelsen til å pålegge restriksjoner på den sosiale omgangen og funksjonen i et større bofellesskap eller bokollektiv."
Tiltak etter smittevernloven må også oppfylle de grunnleggende kravene i smittevernloven § 1-5. For det første skal smitteverntiltak være basert på en «klar medisinskfaglig begrunnelse», for det andre være «nødvendig av hensyn til smittevernet» og for det tredje fremstå «tjenlig etter en helhetsvurdering». Utgangspunktet er at smitteverntiltak skal baseres på frivillighet og i forståelse med den som tiltaket retter seg mot. Tvangstiltak kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
Kravene til å utrede konsekvenser og til nødvendighets- og helhetsvurderinger vil slå sterkere inn etter en viss tid når man får mer oversikt og en mer klarlagt situasjon.
Medisinskfaglig begrunnelse innebærer at tiltaket må være egnet til å ha en ønsket effekt. Smitteverntiltaket må sees i forhold til både grad av smittetrussel og hvor inngripende tiltaket er. Det sentrale er at tiltaket må være relevant for å motvirke spredning av covid-19.
At tiltaket må være nødvendig, innebærer at det må være egnet til å forebygge eller hindre smittespredning, men det kreves ikke sikker kunnskap om at tiltaket vil ha effekt.
Tiltaket skal være så lite inngripende som mulig, ut fra den smitteverneffekten man søker å oppnå. Vurderingen av om tiltaket er nødvendig, må bygge på tilgjengelig kunnskap om smitterisiko og hvordan smitten kan begrenses, risikoen for smittespredning i de enkelte kommunene og når smitte oppstår. I situasjonen med covid-19 har det vært og er foreløpig fortsatt stor grad av usikkerhet, og sykdommen synes å ha stor skadeevne.
At tiltaket skal fremstå som tjenlig etter en helhetsvurdering innebærer at den helsemessige nytten av tiltaket må stå i forhold til tiltakets øvrige samfunnsmessige konsekvenser. Det må altså gjøres vurderinger av nytten ved tiltaket opp mot de negative
konsekvensene eller belastningen tiltaket medfører, for eksempel i hvilken grad man griper inn i privatpersoners grunnleggende rettigheter. Dersom nytten av tiltaket er liten eller tvilsom, mens skadevirkningene er store, bør ikke tiltaket iverksettes.
Når et tiltak ikke lenger er nødvendig, skal det straks oppheves eller begrenses.
Å innføre besøksrestriksjoner i private hjem er svært inngripende tiltak som også må vurderes opp mot retten til vern om privatlivet etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
I den grad pålegg om begrensninger i sosial omgang etter smittevernloven retter seg mot personer med funksjonsnedsettelse, må det også vurderes om pålegget innebærer et brudd på forbudet mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse etter likestillings- og diskrimineringsloven.
Direkte eller indirekte forskjellsbehandling på grunn av en funksjonsnedsettelse er bare lovlig dersom behandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig overfor den eller de som forskjellsbehandles. Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av funksjonsnedsettelsen. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av sin funksjonsnedsettelse.
Diskrimineringnemnda har nylig behandlet en klage som gjaldt spørsmål om diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse ved besøksrestriksjoner i et bofellesskap av hensyn til å unngå smitte av covid-19 (klagesak 20/200). Nemnda kom i denne saken til at den konkrete besøkspraksisen var uforholdsmessig og et brudd på forbudet mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse.
Da Helsedirektoratet 14. mars i år anbefalte landets kommuner å innføre adgangskontroll og alminnelig besøksstans i alle landets offentlige og private helse- og omsorgsinstitusjoner, og i fellesarealer i omsorgsboliger mv., ble det samtidig understreket at anbefalingen ikke gjaldt i leiligheter i omsorgsboliger mv. som er å anse som beboers private hjem. Det ble understreket at adgangskontroll og besøksstans i slike boenheter må være basert på dialog med beboer, pårørende og evt. verge.
I en pressemelding 20. april minnet Helsedirektoratet om at besøksbegrensning i private hjem, blant annet leiligheter som leies av personer med utviklingshemming i et bofellesskap, må skje basert på frivillighet og i dialog med tjenestemottakere og eventuelle pårørende.
Det er viktig å ivareta smittevernet, men den beste måten å gjøre det på er gjennom dialog og samarbeid.