Begrunnelse

Dansekunsten i Norge står overfor ekstreme utfordringer i møte med Covid-19. Den oppståtte situasjonen tydeliggjør imidlertid kun uløste problemområder som har ligget der i lang tid.
Den frie dansekunsten i Norge er i dag sterkt underfinansiert. 90% av dansekunst finansieres og produseres gjennom ordningene hos Norsk Kulturfond. Ny dansekunst i Norge utvikles hovedsakelig av det frie feltet, som mangler infrastruktur og institusjoner å virke innenfor. Det mangler et dedikert administrativt formidlings- og produksjonsapparat, samt dedikerte produksjons- og visningssteder der kunstnerne kan utvikle selve verkene. De regionale kompetansesentrene for dans er den eneste infrastrukturen som tilbyr produksjonskompetanse til det frie dansekunstfeltet. De regionale kompetansesentrene står alle i en uforutsigbar og sårbar situasjon og er ikke tilstrekkelig rustet til å kunne løfte og fremme dansekunsten fremover.
Samtidig er en av de viktigste ordningen under kulturrådet, som tidligere sikret langvarig kompanidrift (basisordningen) lagt ned, og en ny ordning som fokuserer mer på fornyelse og utvikling av nye kunstnerskap har blitt opprettet i dens sted. Dette har ført til at 7 scenekunstkompanier nå står i fare for å legge ned driften. Dette innebærer en forvitring av den kunstfaglige kompetansen i dansefeltet og tap av gode arbeidsplasser for utøvere. I fremtiden er det behov for en ordning og en infrastruktur som gjør det mulig å etablere og drifte kompanier over lengre tid, også etter at man har fått utvikle sin kunstneriske praksis gjennom Kunstnerskapsstøtten i inntil 5 år. Staten legger gjennom dagens ordninger opp til kontinuerlig utvikling av solide kunstnerskap, som i neste rekke ikke får anledning til å virke i et omfang som muliggjør langvarig kunstnerisk utvikling og praksis. På grunn av dette mister norske kunstnere mulighetene til å oppnå nasjonal og internasjonal anerkjennelse, samt publikums- og markedsutvikling over tid. Norsk dans er i dag en ettertraktet kulturell eksportvare.