Skriftlig spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:18 (2020-2021)
Innlevert: 02.10.2020
Sendt: 05.10.2020
Besvart: 12.10.2020 av finansminister Jan Tore Sanner

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Hvorfor skal industribedriftene i ikke-kvotepliktig sektor betale dobbelt så høy pris for sine CO2-utslipp som de store industribedriftene gjør for sine, samtidig som de mindre bedriftene allerede har redusert sine CO2-utslipp betydelig?

Begrunnelse

I Norge er det ti tusen aktive industribedrifter spredt over hele landet. Rundt 100 av disse har et forbrenningsanlegg med installert effekt over 20 MW (20.000 kilowatt) og er dermed med i EUs kvotesystem ETS (Emission Trading System) som Norge er tilsluttet. Alle de andre industribedriftene regnes inn i ikke-kvotepliktig sektor, og betaler CO2-avgift i Norge.
Kvoteprisen har variert fra 250 – 300 kroner per tonn CO2 hittil i 2020, mens CO2-avgiften er 508 kroner per tonn, og skal etter planen øke med 5 prosent til 533 kroner i 2021.
Tall fra Miljødirektoratet viser at de kvotepliktige industribedriftene i Norge slapp ut 10,7 millioner tonn CO2 i 2019, mens de nærmere ti tusen ikke-kvotepliktige industribedriftene slapp til sammen ut 1 million tonn CO2.
Fra 1990 til 2019 har de ikke-kvotepliktige industribedriftene redusert utslippene av klimagasser fra 2,5 millioner til 1 million tonn, som er en reduksjon på 60 prosent.
I samme periode har mange av bedriftene gått fra å fyre med olje til å fyre med gass. I dag regner en med at vel fire tusen av de vel ti tusen bedriftene fyrer med gass alene eller i kombinasjon med elektrisitet.
En rapport som DNV GL utarbeidet på vegne av Energi Norge i 2017 viser at det realistiske potensialet for å redusere utslippene fra ikke-kvotepliktige industribedrifter ved overgang til elektrisitet er 0,4 millioner tonn CO2.
Grunnen til at potensialet ikke er større er at en omlegging til elektrisitet krever høye investeringer i både nytt utstyr internt i bedriften, utbygging av nettet som er svært kostbart og omlegging av produksjonen som i mange tilfeller vurderes som umulig. Mange bedrifter har også produksjonsprosesser som krever så høy effekt at det ikke er tilgang på nok elektrisitet i nettet.
Selv om mange av industribedriftene i ikke-kvotepliktig sektor er små, konkurrerer de internasjonalt enten i direkte konkurranse på eksportmarkedet eller med importerte varer på det norske hjemmemarkedet. Marginene er ofte også svært lave, og mange bedrifter er svært følsomme for endringer i avgiftsnivået.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Norge meldte i februar 2020, som det første vestlige landet, inn et forsterket klimamål under Parisavtalen. Det innebærer at Norge forplikter seg til å redusere utslippene av klimagasser med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 1990.
Gjennom klimaavtalen med EU, som Stortinget har samtykket i, har Norge forpliktet seg til å samarbeide med EU om å redusere utslippene med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med 1990. Regjeringen ønsker også å oppfylle det forsterkede målet under Parisavtalen sammen med EU. Kommisjonen har lagt frem et forslag om å forsterke EUs klimamål til minst 55 pst. Forslaget må behandles i Europaparlamentet og Rådet. Et forsterket mål for EU kan bety at deler av klimaregelverket som inngår i samarbeidet med EU på klimaområdet vil strammes inn og endres.
EUs vedtatte klimaregelverk for 2030 består av tre pilarer:

1. EUs kvotesystem på bedriftsnivå (EU ETS)
2. Innsatsfordelingen for ikke-kvotepliktige utslipp
3. Utslipp og opptak av klimagasser i skog og annen arealbruk (LULUCF).

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge allerede i EU ETS. Gjennom klimaavtalen med EU har Norge i tillegg forpliktet seg til også å delta i de to andre pilarene i EUs vedtatte klimaregelverk i perioden 2021-2030. Innen hver av de tre pilarene er det fleksibilitet, det vil si at forpliktelsene ikke må oppfylles gjennom innenlandske utslippskutt. Det er begrenset fleksibilitet mellom pilarene.
EU ETS dekker utslipp fra bl.a. kull- og gasskraftverk, store industribedrifter, petroleumsvirksomhet og luftfart. I EU ETS skal utslippene kuttes med 43 prosent fra 2005 til 2030. Kuttene gjennomføres ved å redusere antall kvoter som utstedes hvert år. EU ETS er et felleseuropeisk virkemiddel hvor regelverket er fastsatt i EUs kvotedirektiv. EU ETS bidrar dermed til likere rammebetingelser på tvers av kvotepliktige virksomheter i ulike land og sektorer.
Den andre pilaren, innsatsfordelingsforordningen, dekker ikke-kvotepliktige utslipp, dvs. utslipp fra bl.a. transport, mindre industrivirksomheter, jordbruk, bygg og avfall. Disse utslippene skal etter EUs vedtatte regelverk, kuttes med 30 prosent fra 2005 til 2030. Forordningen fordeler innsatsen mellom landene i EU ved at det fastsettes nasjonale mål for utslippskutt. De nasjonale målene omgjøres til nasjonale utslippsbudsjetter for hvert år i perioden 2021- 2030. Landene kan overholde utslippsbudsjettene gjennom innenlandske utslippskutt eller ved kjøp av utslippsreduksjoner fra andre EU/EØS-land.
Norge har gjennom klimaavtalen med EU fått et mål om å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med 40 prosent fra 2005 til 2030. Dette målet vil omgjøres til et utslippsbudsjett for hvert av årene 2021–2030. Regjeringen har i tillegg en nasjonal ambisjon om kutt i ikke-kvotepliktige utslipp. Granavolden-plattformen slår fast at

«regjeringen vil at Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45 prosent sammenlignet med 2005. Regjeringen har som mål at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak og planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes.»

Utslipp fra industrien er dels omfattet av pilar 1 og dels omfattet av pilar 2.
Energianlegg i industrien med innfyrt effekt over 20 MW er kvotepliktige. Hovedvirkemiddelet overfor utslipp av CO2 fra bruk av fossil energi i disse virksomhetene er dermed EU ETS. Kvotesystemet skal etter EUs vedtatte regelverk innrettes for å nå den felleseuropeiske ambisjonen om 43 pst. reduksjon i kvotepliktige utslipp fra 2005 til 2030. Den effektive karbonprisen disse utslippskildene i industrien står overfor, er kvoteprisen. Kvoteprisen fastsettes i kvotemarkedet og avhenger av etterspørselen etter kvoter fra kvotepliktige virksomheter. Kvoteprisen varierer dermed over tid og har de tre siste månedene til dels ligget godt over 250 kroner pr. tonn. Det er usikkert hva kvoteprisen vil være framover.
Energianlegg i industrien med innfyrt effekt under 20 MW er ikke-kvotepliktige. De er dermed omfattet av pilar 2, innsatsforordningen, så fremt det ikke er spesifisert i EUs kvotedirektiv at sektoren som sådan er omfattet av kvotesystemet. Hovedvirkemiddelet overfor utslipp av CO2 fra bruk av fossil energi i disse virksomhetene er CO2-avgiften på mineralske produkter. Avgiften fastsettes med utgangspunkt i en kostnadseffektiv gjennomføring av innenlandske reduksjoner av ikke-kvotepliktige utslipp. Regjeringen gjør dette bl.a. ved å utvide bruken av avgifter på ikke-kvotepliktige utslipp og å gradvis trappe opp avgiftsnivået, slik som foreslått i statsbudsjettet for 2021.
Global kostnadseffektiv klimapolitikk innebærer at alle utslipp, uavhengig av utslippskilde eller land, står overfor den samme karbonprisen. Rammeverket for EUs og norsk klimapolitikk innebærer imidlertid forskjellsbehandling av energianlegg i industrien, avhengig av om energianleggene er omfattet av EU ETS eller ikke. Med ambisiøse mål for kutt i ikke-kvotepliktige utslipp, der hovedvirkemiddelet er CO2-avgiften, samtidig som kvotesystemet er hovedvirkemiddelet for kvotepliktige utslipp fra fastlandsindustrien, vil det være forskjeller effektive karbonpriser.
Et forsterket mål for EU kan bety at deler av klimaregelverket som inngår i samarbeidet med EU på klimaområdet, vil strammes inn og endres. Dette kan over tid føre til at forskjellen i marginalkostnaden ved utslippsreduksjoner i kvotesystemet og innsatsfordelingsforordningen endres.