Skriftlig spørsmål fra André N. Skjelstad (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:36 (2020-2021)
Innlevert: 05.10.2020
Sendt: 05.10.2020
Rette vedkommende: Barne- og familieministeren
Besvart: 12.10.2020 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

André N. Skjelstad (V)

Spørsmål

André N. Skjelstad (V): Hva vil justisministeren gjøre med: 1: tingrettsdommer i barnelovsaker som ikke blir etterlevd av den ene parten, slik at barns rett til omsorg fra begge sine foreldre blir krenket, 2: for å beskytte barn og foreldres rett til et familieliv i henhold til EMK artikkel 8, der dom om samvær ikke blir etterlevd av den ene parten, 3: at det ikke er konsekvenser av å ikke etterleve rettskraftige dommer etter barneloven, 4: hva det gjør med folks rettsoppfatning at det å ikke får konsekvenser at en rettskraftig dom ikke etterleves?

Begrunnelse

TV2 har den siste tiden belyst ulike situasjoner der barn har mistet kontakt med den ene forelderen på grunn av samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring/foreldrefiendtliggjøring.
De har også fortalt historien til gutten «Lars», som ikke har hatt samvær med sin far siden februar 2019, selv om den norske domstolen har bestemt at det skal være 40 prosent samvær mellom far og sønn. Det foreligger en rettskraftig dom fra mai 2019 på dette med sakkyndig vurdering.
Dommen etterleves ikke av bostedsforelderen, uten at det medfølger konsekvenser.
Bostedsforeldre kan, uten medfølgende konsekvenser i dag kutte kontakten mellom samværsforelderen og barnet.
Barnets menneskerett til samvær og et familieliv med begge sine foreldre blir dermed stående uten rettssikkerhet.
Barn kan i dag ikke begjære tvangsfullbyrdelse av samværsretten, selv om det er barnets rett. Barn har heller ikke en egen partsposisjon i slike saker, og blir ofte gjenstand for voksnes interesser. Enten det er foreldre eller i barnevernssaker.
Det er myndighetenes plikt å aktivt sørge for at barns rett til familieliv blir reelt.
Nyere norsk forskning viser at det er et folkehelseproblem at barn ikke får beholde kontakt med begge sine foreldre etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd.
Ifølge SSB sine tall fra 2016 mangler rundt 46 000 barn i Norge kontakt med den ene forelderen av ulike årsaker. Professor Eivind Meland ved Universitetet i Bergen har ledet studien og forteller om både psykiske og fysiske helseplager til disse barna.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Det er bred enighet om at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene. Dette støtter jeg naturligvis opp om. Det følger av barneloven at barn har rett til samvær med begge foreldrene, også når de bor hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.
Vi har regler som skal sørge for at avgjørelser etter barneloven respekteres og følges opp. Slike regler har en forebyggende effekt og bidrar til å stanse samværshindring i konkrete saker. Barnelovens regler om tvangsfullbyrdelse har til formål å sikre etterlevelse av avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samvær. I praksis har det særlig vist seg et behov for å sikre etterlevelse av samværsavgjørelser. Samvær kan ikke tvangsgjennomføres ved tvangshenting, men tingretten kan fastsette tvangsbot som løper hver gang samværsretten hindres. Jeg legger til at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har etter barneloven rett til å få informasjon og uttale seg før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for barnet. Dette gjelder også i saker om tvangsgjennomføring av samvær.
Dersom den barnet bor fast hos hindrer at samvær kan gjennomføres, kan den som har samværsretten også kreve ny avgjørelse av hvem barnet skal bo fast sammen med.
Reglene om tvangsgjennomføring av samvær ble endret av Stortinget og lovendringer satt i kraft 1. januar 2018, jf. Prop. 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap). Forholdet til menneskerettighetene ble drøftet i proposisjonen. Reglene om tvangsbot ble ved lovendringen klargjort og forenklet, og innkrevingen ble effektivisert ved at ansvaret ble flyttet fra namsmannen til Statens Innkrevingssentral (SI).
Jeg er kjent med at enkelte samværsforeldre opplever at sanksjonsordningene ved samværshindring fortsatt ikke fungerer godt nok, og at samværshindring ikke får nok konsekvenser for bostedsforelderen. Jeg har forståelse for at foreldre opplever manglende kontakt med barnet sitt som trist og frustrerende. Det er imidlertid viktig at sanksjonene ikke utformes på en måte som rammer barnet. Tvangshenting er et meget inngripende tiltak i så måte.
Foreldrene får i dag bistand til å løse sakene gjennom samtale og mekling. Samtale og mekling er slik jeg ser det, den mest farbare veien for å skape stabile rammer og gode utviklingsmuligheter for barnet – også på sikt. Ved lovendringen i 2017 ble det tilrettelagt bedre for dette ved at domstolen i saker om tvangsfullbyrdelse av samvær har adgang til å oppnevne en sakkyndig eller mekler. Målsettingen er å redusere konfliktnivået og å forebygge samværshindring, til beste for barnet, og samtidig bedre dialogen mellom foreldrene.
Avslutningsvis vil jeg legge til at regjeringen har nedsatt Barnelovutvalget som skal foreta en helhetlig gjennomgang av barneloven og komme med forslag til en barnelov som er bedre tilpasset dagens samfunn. Utvalget skal blant annet se mer overordnet på forholdet mellom menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner og reglene i barneloven, særlig sett i lys av nye samlivsformer og familiestrukturer, likestilt foreldreskap, barns rettigheter og økt samhandling på tvers av landegrenser. I tråd med Granavolden-plattformen har regjeringen gitt Barnelovutvalget et tilleggsmandat om også å gjennomgå barnelovens regler om tvangsgjennomføring av samvær med samværshindring. Det vi si at spørsmålet om tvangsgjennomføring av samvær er under utredning. Barnelovutvalget vil avgi sin innstilling 1. desember 2020.
Jeg viser også til svar på spørsmål 37, der jeg utdyper om familievernets tilbud til familier i konflikt og om pågående studier som vil gi oss ny kunnskap om barns bostedsordninger og behov i familien.