Begrunnelse

Da representantforslag om å innføre autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer ble fremmet av SV ved undertegnede samt flere representanter, Dokument 8:241 S (2017-2018), vedtok Stortinget å ikke vedta saken

«under henvisning til at det er varslet en gjennomgang av kompetansekrav for ledere og eventuell autorisasjon som ett av flere tiltak for å øke kompetansen i barnevernet.»

Situasjonen nå er at Bufdir har levert sin utredning om autorisasjon for barnevernspedagoger og sosionomer. Deres noe nølende anbefaling om en feltspesifikk autorisasjonsordning for barnevernet førte til at departementet i høringen om blant annet lovfesting av kompetansekrav i barnevernet ikke anbefaler autorisasjon likevel.
De skriver i høringsnotatet:

"Dermed vil en autorisasjonsordning rettet mot noen utvalgte utdanningsgrupper ha begrenset praktisk betydning, siden de samme oppgavene vil bli utøvd også av personell uten autorisasjon.
Departementet mener, i likhet med Bufdir, at innføring av kompetansekrav og videreutvikling av de barnevernsfaglige masterutdanningene vil ha langt større effekt med hensyn til tjenestenes legitimitet og kvalitet. Vi mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å gå videre med en autorisasjonsordning."

I debatten som foregikk i Stortinget under saksbehandlingen av SV sitt forslag virket det som at det var en enighet om at disse gruppene bør ha en autorisasjonsordning med tanke på bruker- og pasientsikkerhet. Det er snakk om barn, ungdom, personer med utviklingshemming, eldre, rusavhengige, personer med psykisk uhelse osv. Dette er grupper som kan leve i særlige sårbare livssituasjoner og som i like stor grad som pasienter er helt avhengig av de profesjonelle hjelperne. Uenigheten rundt autorisasjon handlet i stor grad om hvordan dette skal lovhjemles.
Dette er et praktisk/juridisk spørsmål som bør la seg løse dersom man mener at det av hensyn til kvalitet i tjenestene til sårbare brukergrupper er viktig med profesjonsautorisasjon.