Skriftlig spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:152 (2020-2021)
Innlevert: 15.10.2020
Sendt: 16.10.2020
Besvart: 23.10.2020 av olje- og energiminister Tina Bru

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Mener statsråden det er rimelig at vindkraftutbyggere gjør økonomiske avtaler med naboer til vindkraftverk om økonomisk kompensasjon for støyplager, og er det eventuelt knyttet noen kriterier til dette og krav til åpenhet om avtalene?

Begrunnelse

I VG lørdag 12.10.20, ble det fortalt at krafteiere betaler naboer i Tysvær vindkraftverk 500.000 for å leve med for høy støy, og at naboene gjennom avtalen forplikter seg til aldri å klage på støy, skygge eller andre ulemper. Det fremkommer ikke hvor utbredt slike avtaler er, eller om det er kriterier for hvilke ulemper man kan avtale seg bort fra eller om det finnes ulik grad eller soner som åpner for å avtale økonomisk kompensasjon. Vi ønsker Statsrådens syn på at utbyggere av kraftverk bruker private avtaler som virkemiddel i forbindelse med etablering av vindkraftverk i Norge.

Tina Bru (H)

Svar

Tina Bru: Jeg viser innledningsvis til svarere på et tilsvarende spørsmål (nr.142) fra representanten Bastholm. Den generelle delen av svarene er likelydende.
Generelt er det slik at de aller fleste vindkraftverk er basert på minnelige avtaler med grunneierne i planområdet. Det er bare unntaksvis at det eksproprieres for rettigheter til grunnareal som er nødvendig for etablering av selve vindkraftverket. Konsesjons-myndighetene er ikke part i disse avtalene, og kan derfor ikke redegjøre nærmere detaljert for innholdet i slike avtaler. Generelt kan det likevel legges til grunn at grunneieravtalene regelmessig vil omfatte både kompensasjon for bruk av areal til vindkraftformål og kompensasjon for andre ulemper. At vindkraftverk kommer i stand ved at vindkraftaktørene og de berørte grunn- og rettighetshavere inngår avtaler på forretningsmessig grunnlag, mener jeg i seg selv kan være positivt.
I flere saker har konsesjonæren også inngått avtaler med naboer som er berørt av et prosjekt. Hva disse avtalene går ut på, vil variere fra sak til sak. I og med at avtalene er privatrettslige har jeg ikke en fullstendig oversikt over utbredelsen av slike avtaler.
Jeg vil likevel påpeke at ingen er forpliktet til å inngå avtaler om at de må tåle støy over grenseverdiene i gjeldende retningslinjer. Dette er frivillig og hver enkelt må avgjøre selv hva som er best for sin situasjon. Konsesjonsmyndighetene ønsker generelt ikke å legge begrensninger på privatpersoners avtalefrihet. Det følger av veilederen til retningslinjene om støy at kompensasjonsordninger kan vurderes i de tilfeller der støyfølsom bebyggelse er lokalisert i områder med store støyvirkninger. Over et visst nivå må støyulemper kompenseres for, enten gjennom avbøtende tiltak, tilpasning eller erstatning ved for eksempel innløsning eller annen form for kompensasjon.
La meg også presisere at ingen kan frasi seg sin forvaltningsrettslige klageinteresse gjennom private avtaler. Forvaltningen vil aldri være bundet av en slik avtale ved utøvelse av offentlig myndighet, dersom det kommer klage på et vedtak fra en nabo som for øvrig har rettslig klageinteresse. Dersom en ny myndighetsbehandling skulle lede til et annet resultat enn hva som er forutsatt i avtalen mellom partene, er dette noe som i så fall må løses mellom avtalepartene på privatrettslig grunnlag.
Hva gjelder spørsmålet om åpenhet om avtalene som tas opp i representantens spørsmål, er dette et forhold som det i utgangspunktet tilligger avtalepartene å ta stilling til. Etter hva jeg har fått opplyst, er flere avtaler av denne typen tinglyst på de aktuelle eiendommene, og slik sett offentlig tilgjengelig ved innsyn i grunnboken på vanlig måte gjennom de ordninger Kartverket har for dette.