Skriftlig spørsmål fra Morten Ørsal Johansen (FrP) til næringsministeren

Dokument nr. 15:175 (2020-2021)
Innlevert: 19.10.2020
Sendt: 20.10.2020
Besvart: 27.10.2020 av næringsminister Iselin Nybø

Morten Ørsal Johansen (FrP)

Spørsmål

Morten Ørsal Johansen (FrP): Praktiseringen av dagens lovverk om prisdiskriminering, slik det beskrives i regjeringens dagligvaremelding, gjør det uklart for dagligvareaktørene hva slags prisdiskriminering som er lovlig og hva som er ulovlig.
Hvordan vil næringsministeren bidra til å oppklare denne uklarheten og sørge for klar lovforståelse og god forutsigbarhet for aktørene?

Begrunnelse

Konkurransetilsynet publiserte nylig en rapport om forskjellene i norske dagligvarekjeders innkjøpspriser for 2018 og 2019. I likhet med fjorårets kartlegging viser også årets kartlegging store forskjeller i innkjøpspriser mellom dagligvarekjedene. At funnene er de samme to år på rad indikerer at dette ikke er et engangstilfelle. I Meld. St. 27 (2019–2020), Daglegvare og konkurranse – kampen om kundane, skriver regjeringen at forskjellene i innkjøpspriser kan utgjøre en betydelig konkurranseutfordring for nye og etablerte aktører i markedet, og kan gi dyrere varer for forbrukerne.
Konkurranseloven § 10 og §11 inneholder forbud mot prisdiskrimineringen gjennom å forby henholdsvis konkurransebegrensende avtaler mellom foretak, og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Begge paragrafene sier det er forbudt «å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen». I Meld. St. 27 fremgår det at prisdiskriminering kan rammes av forbudene i de nevnte paragrafene, men regjeringen skriver også at prisdiskriminering ikke alltid er konkurranseskadelig og forbudt. Videre sier regjeringen i meldingen at grensen for ulovlig prisdiskriminering må avklares gjennom en konkret vurdering ut ifra de relevante omstendighetene i saken. Kun på denne måten kan det slås fast om det foreligger en konkurranseskade, og om den utgjør et brudd på konkurranseloven.
På bakgrunn av Konkurransetilsynets funn setter regjeringen i verk tiltak med formål om å avdekke konkurranseskadelig praksis, som også vil kunne virke preventivt ved at markedsaktørene vil avstå fra konkurranseskadelige innkjøpsvilkår. Denne situasjonen gjør det imidlertid svært vanskelig for aktører innenfor dagligvaremarkedet å vite hva slags prisdiskriminering som er ulovlig eller lovlig etter dagens lov. Med dagens praksis vil altså ikke aktørene oppdage om prisdiskrimineringen er ulovlig før skaden er skjedd, gjerne flere år etterpå når Konkurransetilsynet har ferdigbehandlet saken og fattet vedtak. Dette er neppe en fordel for konkurransen i dagligvaremarkedet og for forbrukerne.

Iselin Nybø (V)

Svar

Iselin Nybø: Prisdiskriminering er en naturlig element i handel, for eksempel som et resultat av forhandlinger eller forskjeller i innkjøpsvolum, betalingsvillighet og kostnader. Prisdiskriminering i seg selv er ikke ulovlig. Prisdiskriminering er heller ikke nødvendigvis konkurranseskadelig. Studentrabatter er et eksempel på prisdiskriminering der en tilbyder utnytter ulik betalingsvillighet hos kundene sine til å oppnå størst mulig økonomisk lønnsomhet.
For at prisdiskriminering skal være ulovlig, må prisforskjellene være egnet til å begrense konkurransen. Det er ikke slik at prisforskjeller over en viss størrelse automatisk innebærer ulovlig prisdiskriminering og er forbudt, bl.a. fordi det er flere forhold enn størrelsen på forskjellene som avgjør om disse er egnet til å begrense konkurransen. Som hovedregel vil forskjeller i innkjøpspriser som kan begrunnes i kostnadsforskjeller mv., ikke bli ansett som ulovlig prisdiskriminering. Forskjeller som ikke kan gis en slik begrunnelse, krever en ytterligere vurdering.
I debatten om prisdiskriminering har flere aktører uttrykt ønske om at Konkurransetilsynet klargjør hvor grensen går mellom lovlig og ulovlig prisdiskriminering.
Konkurranseloven er en forbudslov, og det er i utgangspunktet aktørene i markedet som er ansvarlig for å følge loven. Foretakene har selv den beste kjennskapen til de faktiske omstendighetene, og vil ofte ha gode forutsetninger for selv å vurdere om deres atferd kan komme i strid med konkurranselovens forbud. Konkurransetilsynet gir generell veiledning til aktører som ber om dette, bl.a. ved å vise til paragrafer, retningslinjer, dommer og annen praksis som er relevant for foretakenes vurdering av egen atferd. Konkurransetilsynet har ikke adgang til å gi noen form for forhåndsgodkjenning i enkeltsaker, og tilsynet vil derfor være svært forsiktig med å komme med uttalelser som gir uttrykk for en bestemt anvendelse av loven i en konkret sak.
Jeg har forståelse for at markedsaktørene ønsker veiledning om hvor grensene i konkurranseloven går. Selv om konseptet prisdiskriminering kan virke enkelt, kan det i praksis være utfordrende, særlig fordi det kan være tvil om hva som er likeverdige transaksjoner og hva som er ulike vilkår. En rabattpolicy som går ut over forskjeller i produksjons- eller distribusjonskostnader, eller ulik verdi på konkrete motytelser, kan rammes av forbudene i konkurranseloven, men om det er tilfellet i en enkeltsak, er avhengig av en samfunnsøkonomisk vurdering av virkningene. Rabatter kan ha ulike virkninger i ulike situasjoner – noen ganger kan rabatter være positivt for konkurransen.
Dersom Konkurransetilsynet skal slå fast hvor grensen for ulovlig prisdiskriminering går, er det som representanten er inne på, nødvendig å gjøre en konkret vurdering ut fra alle de relevante omstendighetene i saken. Kun da kan Konkurransetilsynet slå fast om det foreligger en konkurransebegrensning og om den utgjør et brudd på konkurranseloven i dette tilfellet.
Det er derfor ikke slik at Konkurransetilsynet kan sette en generell grense for når prisdiskriminering er ulovlig, basert på hvor stor forskjellen er. Denne grensen vil kunne variere fra sak til sak.
Forskjeller i innkjøpspriser er noe regjeringen og Konkurransetilsynet vil ha mye oppmerksomhet om fremover. Ved å gjennomføre årlige kartlegginger av innkjøpsprisene i dagligvarebransjen, samt få mer informasjon om hvorfor forskjellene oppstår, vil Konkurransetilsynet få et bedre kunnskapsgrunnlag. Denne informasjonen vil gjøre det enklere for Konkurransetilsynet å vurdere om forskjeller i innkjøpspriser er konkurransebegrensende eller ikke, og vil bidra til å styrke håndhevingen av konkurranseloven. Dette igjen kan føre til ytterligere veiledning til markedsaktørene.