Skriftlig spørsmål fra Freddy André Øvstegård (SV) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:251 (2020-2021)
Innlevert: 26.10.2020
Sendt: 27.10.2020
Besvart: 03.11.2020 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Freddy André Øvstegård (SV)

Spørsmål

Freddy André Øvstegård (SV): Formålsparagrafen til barnevernsloven fastslår krav til forsvarlighet i tjenesten.
Hva mener statsråden er forsvarlig når det gjelder bemanning i den kommunale barneverntjenesten; hvor mange nye stillinger trengs totalt for at kontaktpersoner i det kommunale barnevernet skal ha ansvaret for maks 15 barn; hvor mange slike saksbehandlere har ansvaret for flere enn 15 per dags dato, og hvordan skal regjeringen sikre at bemanningssituasjonen i den kommunale barnevernstjenesten ikke går utover forsvarligheten i tjenestene ellers?

Begrunnelse

Kapasitetsutfordringer i barneverntjenester rundt omkring i landet er velkjent og ble senest påpekt i statsbudsjettet. Med ny barnevernslov neste år kommer det nye lovkrav og det betyr enda flere oppgaver for de ansatte. Aldersgrensen for å motta ettervern er hevet til 25 år, men det er knapt satt av ressurser til dette i statsbudsjettet. EMD-dommene gir føringer som krever justering av praksis og ansatte sendes på kurs for å lære av dommene. I tillegg forventes ansatte å ta videreutdanning for å innfri kompetansekravet som skal innføres i 2031.
Med kontaktpersoner i det kommunale barnevernet mener spørsmålsstiller her saksbehandlere med administrativ funksjon (funksjon 244) ikke medregnet tiltakstillinger eller fagkonsulentstillinger som ikke har egne saker.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Barnevernloven inneholder ingen spesifikke lovkrav til bemanning eller kompetanse i den kommunale barnevernstjenesten. Det følger imidlertid av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-4 at tjenester og tiltak skal være forsvarlige. I forarbeidene til forsvarlighetskravet ble det fremhevet at barnevernstjenestens personell er en avgjørende ressurs for å kunne yte forsvarlige tjenester og at kommunene derfor må ha en bemanning, en kompetanse og kvalifikasjoner som er tilstrekkelig for å ivareta sine oppgaver på en forsvarlig måte.
Det er den enkelte kommune som ut fra sin egenart og lokale forhold har ansvar for å vurdere hvilken bemanning og kompetanse som er nødvendig for at kommunen kan ivareta sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven. Videre har kommunene stor grad av frihet når de gjelder valg av organisatoriske løsninger. Kommunen kan for eksempel velge å legge barneverntjenesten til en felles omsorgs- og oppvekstetat.
Fordi behovet for bemanning i den enkelte barnevernstjeneste påvirkes av kommunenes egenart og lokale forhold, samt av de organisatoriske løsningene som er valgt av den enkelte kommune, er det etter min vurdering ikke mulig på et generelt grunnlag å fastslå hvilken bemanning den enkelte kommune trenger for å kunne yte forsvarlige tjenester etter barnevernloven.
Jeg vil samtidig understreke at den enkelte barnevernstjenesten skal ha en bemanning som er forsvarlig, slik at kommunen kan ivareta sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven. Jeg vil i den forbindelse også vise til det nylig vedtatte kravet om årlig rapportering til kommunestyret. Bestemmelsen trer i kraft 1. januar 2021 og innebærer at kommunestyret selv minst én gang i året skal gis en redegjørelse om tilstanden i barnevernstjenesten. Hovedformålet er å gi kommunens øverste ledelse best mulige forutsetninger for å kunne utøve sitt overordnede ansvar for kommunens oppfyllelse av kommunens plikter og ansvar etter barnevernloven på en god og forsvarlig måte. Det framgår av forarbeidene at rapporten blant annet bør omfatte forhold som kapasitet og kompetanse i barneverntjenesten. Kravet om tilstandsrapportering vil dermed styrke kommuneledelsens forutsetninger for å sørge for at barnevernstjenesten har tilstrekkelig og forsvarlig bemanning.
Jeg vil også vise til at fylkesmannen har ansvar for å føre tilsyn med at den enkelte kommune oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter loven.
Når det gjelder den delen av spørsmålet som gjelder beregninger av antallet barn pr. saksbehandler, vil jeg blant annet vise til mitt svar av 14. mai 2019 til spørsmål nr. 1626. I dette svaret opplyste jeg blant annet at tilgjengelig statistikk ikke gir svar hvor mange saksbehandlere som har ansvar for flere enn 15 barn med undersøkelse eller tiltak, men at statistikken kun viser gjennomsnittlig antall barn per saksbehandler i de enkelte tjenestene.
I svaret ble det også vist til at det er noe ulik praksis knyttet til rapportering av stillinger på de ulike funksjonene i barnevernet, og at det derfor er utfordrende å kun ta utgangspunkt i årsverk knyttet til saksbehandling. I tjenester som jobber etter en generalistmodell, der de ansatte både har ansvar for saksbehandling (244) og oppfølging av barn i tiltak (251 og 252), er det utfordrende å fordele årsverk på de ulike funksjonene. Det er også slik at tiltaksstillinger i barnevernstjenestene som følger opp barn og familier i tiltak i stor grad bidrar til å redusere arbeidsbelastningen til de som har ansvar for saksbehandling.
Jeg viste også til at antall barn med undersøkelse eller tiltak ikke i alle tilfeller vil gi et korrekt bilde av arbeidsbelastningen for saksbehandlere, ettersom det er stor variasjon i hvor arbeidskrevende hver enkelt undersøkelse er, og hvor mye arbeid det er med å følge opp barn og unge tiltak.
Jeg mener det er viktig å holde fast ved at det er kommunene som må vurdere behovet for bemanning i tjenestene. Regjeringen jobber aktivt med å håndtere kapasitetsutfordringer i tjenestene, men innsatsen tar utgangspunkt i at kommunene selv må få mulighet til å ta det ansvaret de har for barnevernet. Dette er også viktig for at den politiske og administrative ledelsen i kommunene skal ta eierskap til barnevernet.
Regjeringen har gjort flere grep for at bemanningen blir fulgt opp og vurdert lokalt. Og vi ser gode resultater. Fra 2013 til 2019 har det blitt nærmere 1400 flere ansatte i det kommunale barnevernet. Dette er en økning på nesten 30 prosent. Regjeringen viderefører de øremerkede midlene til stillinger i det kommunale barnevernet i 2021, men stillingsveksten siden 2013 skyldes først og fremst at mange kommuner prioriterer barnevernet mer. Slik situasjonen er nå, mener jeg det er feil å ta i bruk sterke, statlige virkemidler for å overstyre kommunene. Men vi vil fortsatt være tett på kommunene og legge til rette for at den positive utviklingen fortsetter i årene fremover.