Arne Nævra (SV): Da skrantesjuke (CWD) på villrein ble påvist hos ett individ på Hardangervidda i høst, utløste det et alarmbrev fra Veterinærinstituttet til Mattilsynet 16. september 2020 som igjen utløste en panikkartet utvidelse av jakta. Miljødirektoratet skriver i brev (ref. 20/12783): «Veterinærinstituttet er tydelig på at bestandsreduksjon er det beste smittereduserende tiltak». Men dette er stikk i strid med rådene fra VKM rapport 2017:9.
Kan statsråden si hvordan dette henger sammen, og vil hun ta mer hensyn til VKMs råd framover?
Begrunnelse
I et solid, lengre notat av 30-10.20 avslutter våre to meritterte forskere Tom H. Karlsen (professor i indremedisin og prionekspert) og Eigil Reimers (mangeårig villreinforsker) slik:
«Det virker nærmest utelukket fra bestillingen til VKM at én mulighet er at en viss CWD-smitte hos villrein er en situasjon vi må leve med noen år fremover. Mattilsynet gjentar sitt mantra om at «målet er å ha friske hjortedyrbestander» som om villrein og norske hjortedyr var en forlenget del av husdyrholdet. For oss som biologer og humanmedisinere er det faktum at sykdom ikke skal «få lov til» å forekomme hos ville dyr absurd, og peker på at forvaltningen av en viktig høstbar art i sin nåværende form er utilfredsstillende. Viktigst har vi tillitt til det pågående arbeidet fra VKM og ser frem til konklusjonene. Vi er imidlertid, basert på erfaringene fra i høst, svært bekymret for at vitenskapelig baserte konklusjoner blir neglisjert av forvaltningsmyndighetene i en implementeringsfase, og at man da på ny vil kunne få iverksettelse av skadelige tiltak uten ønsket effekt.
Vi håper også at skadevirkningene av tiltakene blir tilstrekkelig belyst, siden «alt som virker har en bivirkning». Og hvis bivirkningene er «for kostbare», må vi også avstå fra virkningen. Vårt forslag for villreinens vedkommende er å bringe vinterbestanden tilbake til tidligere etablert praksis mhp. bestandsstørrelse (ca. 10 000 dyr), kjønns- og aldersfordeling og fellingskvote som hensyntar behovet for en bærekraftig avkastning. I parallell med dette plikter jegerne å levere inn prøver av samtlige felte ett år og eldre dyr for CWD analyse. Denne strategien bidrar til en fornuftig utnyttelse av en sentral viltressurs samtidig som vi beholder en viktig kunnskapsbasert jakttradisjon i hele dette vel 8 000 km² store villreinområdet. Etter fem år bør man gjøre opp erfaringene og legge en mer helhetlig plan videre enn man er i stand til nå. Gitt status og den langsomme dynamikken ved CWD, der man snakker om dekader/tiår for evt. endringer, mener vi man har tid til dette».
Det er avgjørende viktig at forvaltningsmyndighetene tar med de sterke økologiske og genetiske virkningene av hard utskyting av en så verdifull stamme som Hardangerviddastammen.