Svar
Odd Emil Ingebrigtsen: Jeg avgrenser svaret mitt til systemene for kontroll med landinger, og ikke håndtering av kriminalitet i norsk og islandsk fiskerinæring totalt sett.
Det islandske og det norske systemet for landingskontroll er forskjellig innrettet. På Island er de store aktørene i fiskerinæringen i hovedsak vertikalt integrerte selskaper. Når fartøyene som fisker og bedriftene som tar imot og produserer fisken har samme eier, er det nødvendig at en uavhengig tredjepart sørger for registreringen av fangsten. Island har derfor gitt havnemyndighetene en rolle som ansvarlig tredjepart for veiing av fisk.
Islandske myndigheter har tildelt ulike roller ved veiing og kontroll av landinger til ansatte i mottaksbedrifter, ansatte hos stedlig havnemyndighet og offentlige kontrollører/inspektører fra det islandske fiskeridirektoratet (Fiskistofa). All landingsinformasjon legges ut på Fiskistofas nettside fordelt på enkeltfartøyer.
Fiskistofa kontrollerer noen få prosent av alle landingene på Island. Imidlertid stiller Fiskistofa krav til dem som er ansvarlige for veiingen, og kan, hvis de finner det nødvending, inndra eller frata sertifiseringen for veiingen i bedriftene.
I Norge har vi tradisjonelt i liten grad hatt en vertikal eierstruktur, og har derfor utviklet et landings- og sluttseddelsystem der både selger (fisker) og kjøper signerer seddelen, og således begge er juridisk ansvarlig for opplysningene på seddelen. Systemet er basert på selvangivelse av landet kvantum, og bygger på en forutsetning om at de ulike interessene til fisker og kjøper balanserer hverandre og bidrar til at opplysningene på seddel blir riktig.
Fiskeridirektoratet og fiskesalgslagene har ansvar for kontrollen med at sedlene blir korrekt utfylt. Justervesenet fører kontroll med at vektene som benyttes oppfyller fastsatte krav og benyttes korrekt.
Fiskerikontrollutvalget pekte i NOU 2019:21 Framtidens fiskerikontroll på flere svakheter ved den norske systemet for landingskontroll. Den mest sentrale er at føring av seddel i hovedsak baseres på selvangivelse og manuelle registreringer. Det er ingen krav til dokumentasjon av opplysningene som føres på seddel, hverken av veieresultatene eller annen automatisert registrering av data på seddel. Det gir et stort handlingsrom for å oppgi feil opplysninger på seddelen.
Utvalget stilte videre spørsmål ved det grunnleggende premisset om interessemotsetning mellom kjøper og selger, og viste til at begge parter kan oppnå vinning ved ikke å registrere fangsten korrekt. Både svartsalg, underrapportering av kvantum og feilrapportering av art kan gi ulovlig kvotegevinst for fisker og tilsvarende ulovlig råstoffgevinst for mottaker.
Utvalget pekte også på at det i dag er lett for fisker å unngå kontroll når det ryktes at det er kontroll på et anlegg. I samråd med mottaket kan fartøyet utsette ankomst eller landing inntil kontrollmyndighetene har forlatt mottaket. Likeledes er det enkelt for et mottak å tilpasse seg, slik at alt gjøres korrekt når det er kontrollører tilstede, mens ulovlig praksis gjenopptas så snart kontrollørene har reist.
Å sikre at all fangst blir korrekt registrert på sluttsedlene er jobb nummer én for ressurskontrollen. Å kopiere det islandske systemet er imidlertid ikke veien å gå. I stedet vil jeg følge hovedelementene i rådene fra Fiskerikontrollutvalget, jf. NOU 2019: 21 Framtidens fiskerikontroll.
Tilstedeværelse er ressurskrevende, og det er i dag et mindretall av fangstene som kontrolleres. De siste årene har Fiskeridirektoratet gjennomført om lag 2 750 inspeksjoner ved landing årlig, hvorav ca. 1 300 er fullstendige kontroller av landingen. Det er likevel kun henholdsvis drøyt 1 % og 0,5% av de totalt 240 000 årlige landingene i Norge.
Med en tidobling av antall kontroller, vil vi fortsatt kun ha full kontroll med fem av hundre landinger. Med den begrensede preventive effekten av tilstedeværende kontroll, mener jeg dette blir en for kostbar og lite effektiv kontrollstrategi.
Tredjepartsveiing, slik det islandske systemet delvis er bygd opp rundt, var ett av flere forslag som ble vurdert av fiskerikontrollutvalget. Utvalget konkluderte med at dette kunne være hensiktsmessig i pelagisk sektor med få og store mottak, men lite realistisk for norsk hvitfisksektor med sine rundt 400 mottak langs hele kysten med mange små landinger fra kystflåten. Det er jeg helt enig i.
Utvalgets forslag er å bruke teknologien som den uavhengige tredjeparten. Utvalget mente det må stilles krav til automatiske og helintegrerte målesystemer ved landing, der alle registrerte data må logges og lagres. Utvalget var videre opptatt av at det ikke skal være mulig å manipulere systemet uten at endringen loggføres. I tillegg må veie- og målesystemene være direkte knyttet til seddelsystemet og rapporteres fortløpende til kontrollmyndighetene.
Fiskeridirektoratet og Justervesenet arbeider nå med et konkret forslag om en trinnvis innføring av nye krav til veie- og målesystemene på norske fiskemottak, i tråd med utvalgets forslag.
Utvalget foreslo også å innføre et krav om forhåndsinnmelding av landingstidspunkt, for å gjøre det vanskeligere å unngå kontroll og effektivisere bruken av kontrollressursene. Dette forslaget har allerede vært på høring og det vil bli tatt stilling til dette samtidig som vi tar stilling til elektronisk rapportering fra fiskeflåten rett over nyttår.
Jeg mener vi nå er på rett vei i arbeidet for en bedre ressurskontroll. Som utvalget, mener jeg at nye krav til veiesystemer og fysisk utforming av mottak vil redusere mulighetsrommet for feilregistrering så mye at behovet for en fysisk tredjepartsveier ikke lenger er så stort. Myndighetenes kontrollressurser kan da brukes til gode analyser og risikobaserte kontroller. I tillegg kommer krav til elektronisk rapportering som inkluderer landingsmelding og posisjonsdata fra hele fiskeflåten, som vil gjøre det svært mye vanskeligere å unndra seg kontroll ved landing.