Begrunnelse

Norsk klimapolitikk baseres på at virkemiddelbruken bør følge et sett av prinsipper som er transparente og gir forutsigbarhet, og som skal sikre at målene for klimapolitikken nås med effektivitet og høyest mulig grad av sikkerhet. Avgiften på avfallsforbrenning som regjeringen foreslo og stortingsflertallet vedtok i statsbudsjettet for 2021, kan ikke sies å være forankret i disse prinsippene.
Omlag 85 % av det norske avfallet som skal til avfallsforbrenning med energigjenvinning, blir omsatt i et internasjonalt marked der avfallsbesittere velger behandlingsanlegg basert i hovedsak på pris. Den vedtatte avgiften på avfallsforbrenning vil stort sett bare gjelde for omlag 50% av avfallet, som er andelen som blir behandlet på norske anlegg. Det resterende norske avfallet blir i dag, før avgiften, behandlet i Sverige og Danmark. Bransjen viser til at bl.a. konkurransen om å behandle avfallet i det nordiske markedet vil gjøre at den økte kostnaden for norske avfallsforbrenningsanlegg ikke tilbakeføres til avfallsleverandører gjennom økt pris for behandling, og derfor ikke vil være noe incitament for å redusere mengden fossilt avfall levert til anleggene, jf. også Meld.St. 45 Avfall som ressurs (2016-2017): Siden svenske forbrenningsanlegg oftest har lavere marginalkostnader ved drift enn de norske anleggene, fungerer de som prissetterne i dette markedet. I tillegg har de svenske anleggene generelt høyere energiutnyttelsesgrad enn snittet for de norske forbrenningsanleggene, og dette kan være avgjørende ved vurdering av miljøeffekter i konkurransen. Elektrisitetsprisen er også betydelig høyere i Sverige, noe som gir svenske forbrenningsanlegg et konkurransefortrinn.
Avgiften vil trolig derfor kun bli en økt utgift for den samfunnskritiske oppgaven avfallsforbrenningsanleggene gjør, samtidig som avgiften ikke vil gi noen incitamenter til avfallsreduksjon hos forbrukerne som produserer avfallet.