Skriftlig spørsmål fra Lars Haltbrekken (SV) til finansministeren

Dokument nr. 15:1425 (2020-2021)
Innlevert: 25.02.2021
Sendt: 25.02.2021
Besvart: 05.03.2021 av finansminister Jan Tore Sanner

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Mener regjeringen det er riktig å rettferdiggjøre nivået på norsk oljeproduksjon ved hjelp av scenarier som forutsetter årlige negative utslipp på rundt to milliarder tonn CO2 i 2040, og fem milliarder tonn CO2 fra 2050, og hvordan ser regjeringen for seg at man skal klare å fjerne så mye CO2 fra atmosfæren som disse scenariene forutsetter?

Begrunnelse

Regjeringen viser i Perspektivmeldingen til scenariene fra FNs klimapanel der temperaturstigningen begrenses til 1,5 grader, og sammenlikner nedgangen i oljeproduksjon i disse scenariene med forventet nedgang i norsk produksjon fram mot 2050.
Sammenlikningen har blitt kritisert av klimaforskere tilknyttet FNs klimapanel, blant annet fordi det ikke framkommer at scenariene forutsetter betydelig bruk av «negative utslipp», dvs. fjerning av CO2 fra atmosfæren.
I sitt svar på spørsmål nr. 1291 fra Kari Elisabeth Kaski skriver finansministeren at regjeringen «utelukkende ser på scenarier der det er forutsatt mindre bruk av teknologier og løsninger for eksempelvis karbonfangst og -lagring». Olje- og energiministeren hevdet i NRK Dagsnytt 18, tirsdag 23. februar 2021:

"Det vi har tatt utgangspunkt i Perspektiv meldingen det er en median som ikke legger til grunn at man finner ny teknologi som man ikke har i dag og at man skal måtte fjerne masse CO2 fra atmosfæren eller ha massivt opptak i skog. Vi har ikke basert oss på det."

Men hvis man ser på de scenariene regjeringen omtaler, dvs. scenarier som i liten eller ingen grad overskrider 1,5 grader (‘low or no overshoot’) så har disse en medianverdi for negative utslipp (bioenergi med karbonfangst og -lagring) tilsvarende omtrent to mrd tonn CO2 årlig i 2040, og omtrent fem mrd tonn CO2 årlig i 2050. Til sammenlikning er verdens totale CO2-utslipp estimert til 30 mrd. tonn i 2020. Landarealet som kreves til bioenergi i disse scenariene (medianverdi) er omtrent to millioner hektar i 2050.
Hvis regjeringen mener at dette nivået av negative utslipp er «mindre», og at det vil være nødvendig for å forene forventet norsk oljeproduksjon med klimamålene, kunne det vært interessant å få vite hvordan regjeringen ser for seg at dette skal oppnås. Hvilke virkemidler er nødvendig for å oppnå to mrd tonn årlig CO2-fjerning i løpet av de neste 20 årene, hvordan skal denne innsatsen betales, og hvilket ansvar kan bli lagt på produsenter av fossil energi for å realisere dette.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Ulike internasjonale analysemiljøer med ulik grad av helhetlig kompetanse har utviklet et stort antall scenarioer som er forenlig med at målene i Parisavtalen nås. Scenarioene gir nyttig innsikt i mulige forløp for global utslippsutvikling og tilhørende etterspørsel etter ulike energiformer. Det er stort spenn mellom scenarioene med hensyn til hvordan utslippsreduksjonene vil bli gjennomført. Regjeringen tar i Perspektivmeldingen ikke stilling til hvilke scenarioer som er mest sannsynlige.
Alle scenarioene inneholder imidlertid større eller mindre grad av teknologiutvikling, både når det gjelder energieffektivitet, fornybar energi og karbonfangst og -lagring (CCS). Det er ikke nå mulig å si sikkert hvor mye av fremtidige globale utslippsreduksjoner som vil skje ved at fossil energi erstattes av ikke-fossile kilder, og hvor mye som vil komme av økt fangst og lagring av CO2. De ulike scenarioene illustrerer at mange mulige forløp er forenlig med en vellykket global klimapolitikk.
Selv om scenarioene er ulike, er det noen fellestrekk. I nesten alle scenarioene domineres utslippsreduksjonene frem mot 2050 av et skifte i energiforsyning fra fossile kilder til ikke-fossile kilder. I tillegg bidrar netto opptak i skog og bruk av landareal til å redusere de samlede CO2-utslippene. Scenarioene skiller seg fra hverandre i hvor stor rolle industriell CCS vil spille. I de aller fleste scenarioene bidrar slik teknologi i relativt liten grad til reduksjonene i perioden frem til 2050, men dette endrer seg gjennom siste del av århundret, hvor CCS i økende grad bidrar til utslippsreduksjoner.
Siden vi ikke kan vite hvilke løsninger som vil vinne frem, blir det nødvendig for verden å satse på ulike teknologier. På lengre sikt venter flere analysemiljøer at CCS vil spille en relativt viktig rolle. Det eksisterer i dag metoder for å fange og lagre CO₂ fra ulike kilder, men teknologien er foreløpig i en relativt tidlig utviklingsfase.
For å bidra til utvikling av CCS, har regjeringen varslet at den vil gjennomføre et norsk demonstrasjonsprosjekt for CO2-håndtering som omfatter fangst, transport og lagring av CO₂ under havbunnen. Prosjektet har fått navnet Langskip. Statens andel av forventede kostnader er 16,8 mrd. kroner over 14 år, og det er bevilget 2,3 mrd. kroner i 2021. Et vellykket Langskip vil bidra vesentlig til utvikling av CO₂-håndtering og gi teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv.
Selv i et scenario hvor verden lykkes i å nå målene i Parisavtalen, vil det være behov for betydelige mengder av olje og gass de kommende tiårene. Ifølge IEA kan 8–9 pst. av oljeproduksjonen forsvinne fra markedet hvert år i årene frem mot 2030 hvis det ikke investeres i nye og eksisterende felt. Produksjonsnedgangen vil i så fall bli betydelig sterkere enn det som trengs for å dekke etterspørselen etter petroleum også i et tilfelle hvor målene i Parisavtalen nås.
Utslipp av klimagasser fra norsk produksjon av petroleum er, i tillegg til kvoteplikt, ilagt en nasjonal CO2-avgift, og regjeringen legger opp til at denne avgiften skal økes i takt med avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp slik at den samlede karbonprisen i 2030 blir på om lag 2000 kroner per tonn CO2 målt i 2020-kroner. En eventuell begrensning på norsk petroleumsproduksjon, utover effekten av høye avgifter på utslipp, vil i stor grad bli motsvart av økt produksjon fra andre områder hvor utslipp per produsert enhet er høyere enn i Norge.