Svar
Bent Høie: På generelt grunnlag vil jeg framheve at åpenhet, læring og forbedringsarbeid står helt sentralt i norsk helsetjeneste. Det er viktig at helseforetakene har et godt samarbeid med media, og at de tilstreber å ha en åpenhet rundt spørsmål som har offentlighetens interesse. Samtidig er det viktig å ha forståelse for at helsetjenesten må sikre ivaretakelse av taushetsplikt og personvernhensyn. Dette gjelder både generelt i en mer ordinær driftssituasjon ved sykehusene, og nå i forbindelse med pandemien.
Departementet har innhentet en kommentar fra Helse Sør-Øst RHF i anledning spørsmålet, som igjen har vært i kontakt med Sykehuset innlandet. De opplyser at sykehusene gjennom pandemien har informert fortløpende om innlagte covid-19-pasienter, både gjennom egne oversikter og gjennom rapportering til helseregionen og nasjonale myndigheter.
Jeg opplever at ansvaret mellom ulike aktører for å utgi informasjon under pandemien, er rimelig avklart. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet informerer hyppig offentligheten på et overordnet plan, og gir blant annet ut nasjonale rapporter. Helseforetakene supplerer med mer lokal informasjon, blant annet om antall innlagte pasienter, om dødsfall, antall smittede ansatte og antall medarbeidere i karantene. Dette er informasjon som også finnes tilgjengelig på nettsidene til Sykehuset Innlandet HF.
Denne praksisen er i tråd med oppfordring som ble gitt av Helsedirektoratet i mars i fjor om å gi god informasjon, så langt det ikke er mulig å identifisere pasienter. At det kan forekomme lokale forskjeller på detaljnivået i informasjon som utgis, skyldes og at det er stor forskjell i sykehusenes og behandlingssteders størrelse. Det er fortsatt slik at mange steder har – og har hatt – et lavt antall koronapasienter innlagt. Dette igjen øker muligheten for identifisering, i kombinasjon med informasjon fra for eksempel kommunene. Dette gjør seg gjeldende for blant annet Sykehuset Innlandet HF, som med sine fem somatiske og to psykiatriske sykehus har mange ulike behandlingssteder, og derav mange små enheter og avdelinger.
Helseforetakene må vurdere hvordan de kan følge opp deres lovpålagte ansvar knyttet til taushetsplikt og personvern, og samtidig ivareta offentlighetens behov for informasjon. Dette er en viktig, men samtidig også en krevende balansegang. Pasienter må oppleve en absolutt trygghet for at deres personlig informasjon ikke blir gjort kjent for uvedkommende, samtidig som sykehuset må søke å ivareta sin generelle tillit i befolkningen gjennom åpenhet.
Både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet oppdaterer jevnlig nasjonale og regionale oversikter. Disse blir gjort tilgjengelig for både media og publikum. Allerede 31. mars i fjor ble også Norsk pandemiregister etablert. Registeret samler opplysninger om pasienter i spesialisthelsetjenesten med covid-19, og samler opplysninger om mulige årsaker til koronasmitte, særlig utsatthet for smitte, liggetid på sykehus, helsetilstand, funn ved innkomst, behandlingstiltak mv. Sammen med informasjon fra Norsk intensivregister finnes det mye nasjonal statistikk om covid-19-pasienter som kan utgis uten risiko for at pasienter identifiseres.
Jeg opplever at helseforetakene, også Sykehuset Innlandet HF som representanten Knutsdatter Strand viser til, tilstreber å ivareta og praktisere åpenhet – innenfor de rammer og særskilte hensyn som gjelder.