Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:1683 (2020-2021)
Innlevert: 17.03.2021
Sendt: 18.03.2021
Rette vedkommende: Næringsministeren
Besvart: 25.03.2021 av næringsminister Iselin Nybø

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Stortingets flertall ba 19. januar 2021 regjeringen foreslå tilpasninger i støtteordningene slik at bedrifter som eier egne driftsmidler, likebehandles med bedrifter som leaser utstyr. Regjeringen avviste forslaget i Prop. 79 S (2020 –2021). Forslag fra opposisjonen om det motsatte, ble nedstemt i Stortinget 23. februar 2021.
Hva vil regjeringen nå gjøre for å forhindre urettferdig forskjellsbehandling mellom solide og seriøse bedrifter som eier egne produksjonsmidler og bedrifter som baserer seg på leasing?

Begrunnelse

Spørsmålet er basert på henvendelse fra en lokal aktør i turbussbransjen i min valgkrets, men jeg antar at problemstilling og svar har generell interesse. Jeg vil understreke at henvendende selskap er en velrenommert bedrift gjennom 75 år, en seriøs arbeidsgiver som har bygd opp bedriften stein på stein, tilpasset bedriftens økonomi. De har investert i driftsmateriell etter hvert som bedriftens økonomi har tillatt det.
I dagens krisesituasjon har de solgt unna alt de kan for å redusere gjeldsbyrden - tilhengere, personbiler og småbusser. De sitter nå igjen med fem busser, som de ikke får solgt i dagens marked. De hadde endelig, etter 12. mars 2020, nå bestillinger, men som er avlyst etter nedstenging i Viken.
En del av problemstillingen i regjering og storting har vært at det er problematisk for staten å bidra til oppbygging av egenkapital i bedrifter som eier egne produksjonsmidler.
Tilbakemelding fra nevnte selskap er at denne problemstillingen mangler rot i virkeligheten. De kan vise til navngitte selskaper i samme bransje som baserer seg på leasing og som utnytter de statlige støtteordningene ved å avtale med banken at prisen på leasingavtalen dobles. Staten betaler. Når leasingavtalen er nedbetalt, får disse selskapene overdratt driftsmidlene som sin eiendom. I følge henvendende selskap er det allerede konkrete eksempler på det. Det fører til økt egenkapital i opprinnelige leasingselskaper, egenkapital som er betalt av staten, mens de solide selskapene som opererer med egne driftsmidler, blir taperne.
Ingen kan være tjent med slike skjeve konsekvenser av de statlige støtteordningene. Regjeringen bør ha et klart svar på hvordan dette dilemmaet bør løses til fordel for seriøse bedrifter. Regjeringens svar til Stortinget i Prop. 79 S (2020 –2021) var i den forbindelse ikke et godt svar. Det kan se ut til at stortingsflertallet sluttet seg til dette og nullet ut vedtaket fra 19. januar, men det fritar ikke regjeringen for å følge med på konsekvensene av kompensasjonsordningene og komme tilbake til Stortinget med nødvendige forslag.
Henvendelsen fra det lokale busselskapet i Buskerud, med beskrivelse av fakta fra turbussbransjen, er et godt eksempel på det.

Iselin Nybø (V)

Svar

Iselin Nybø: Da regjeringen på kort tid våren 2020 etablerte den midlertidige tilskuddsordningen for foretak med stort omsetningsfall, ble det lagt til grunn at leietakere skulle få inkludere sine leiekostnader ved beregning av støtte. Dette var i tråd med formålet med ordningen om å redusere faren for konkurser. Leietakere med forpliktende leieavtaler inngått før krisen, ville være sårbare når inntektene stopper opp.
I Prop. 79 S (2020–2021) begrunner departementet hvorfor det er ulik behandling av de som eier sammenlignet med de som leier driftsmidler. Hvis en hadde gitt støtte for alle kostnadene som påløper ved å eie driftsmidler, hadde det gitt likebehandling mellom de som eier og de som leier, men det ville innebåret å øke støtten til solide foretak med lavere fare for konkurs. Det ville dessuten ført til store endringer i regelverket og i praksis en betydelig omlegging av ordningen. Jeg vil i dette svaret gå noe nærmere inn på behandlingen av lånefinansiering sammenlignet med finansiering ved leieavtale.
Bedrifter som eier egne driftsmidler og som har finansiert driftsmidlet med lån, betaler ofte avdrag og renter på lånet. Avdrag på lån er en likviditetsbelastning, men ikke en kostnad, og reduserer ikke egenkapitalen. Kun rentekostnaden kan tas med i kostnadsgrunnlaget og gir grunnlag for støtte i tilskuddsordningen.
Å leie driftsmidler har likhetstrekk med å eie lånefinansierte driftsmidler. Likheten vil være særlig stor ved såkalt finansiell leasing. I slike leasingavtaler vil leasingbeløpene som betales, inneholde et element som kan sies å tilsvare avdrag på lån i tilfeller der foretaket finansierer driftsmidlet ved lån. I tilskuddsordningen behandles all form for leie likt, og det periodiserte leie- eller leasingbeløpet inngår i kostnadsgrunnlaget ved beregning av støtte. På dette punktet er det en forskjellsbehandling av bedrifter som lånefinansierer egne driftsmidler og de som leaser dem. Jeg forstår at dette oppleves som urimelig.
Forslag for å rette opp forskjellsbehandlingen ved å øke støtten for de som har gjeldsfinansiert, har flere uheldige sider; jf. omtalen av ikke-betalbare kostnader som avskrivninger i Prop. 79 S (2020–2021). Alternativt kunne en forsøkt å oppnå likebehandling mellom lånefinansiering og leasing ved å inkludere avdrag på lån som en «kostnad» ved beregning av tilskudd. Avdrag er på sin side ikke en kostnad for foretakene. Å gi støtte for avdrag på lån vil dessuten kunne gi svært vilkårlige utfall, siden støtten ville avhenge av avdragsprofilen på lånene.
En annen tilnærming for å oppnå likebehandling vil være å redusere hva som kan inngå av leiekostnader. En mulig regel kunne være at leiebeløp skulle deles opp i en rentedel og en avdragsdel etter nærmere bestemte regler, og at bare rentedelen fikk inngå i kostnadsgrunnlaget. En slik regel kunne eventuelt bare omfattet finansiell leasing. Dette ville gjort ordningen mer komplisert. En særregel for finansiell leasing ville ført til ny forskjellsbehandling mellom leieavtaler som kan være forholdsvis like, og i grenselandet mellom operasjonell og finansiell leasing.
Det er vanskelig å få til en god likebehandling mellom ulike finansieringsformer uten å skape nye skjevheter og komplisere ordningen betydelig. Etter min vurdering står vi her overfor dilemmaer som illustrerer at tilskuddsordningen for foretak med stort omsetningsfall ikke kan være en varig ordning i en markedsøkonomi.
Det vises i begrunnelsen for spørsmålet til opplysninger om at selskaper utnytter støtteordningene ved å avtale at prisen på leasingavtalen dobles. Det er i kompensasjonsordningen ikke anledning til dette. Departementet viser til forskriften § 3-2 fjerde ledd der det fremgår at kostnader som følge av avtale, som er inngått eller økt ut over normal prisjustering etter 1. september 2020, ikke regnes som faste og uunngåelige, og følgelig ikke kan tas med i kostnadsgrunnlaget. Ved forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på opplysningspliktene ilegges overtredelsesgebyr.