Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1722 (2020-2021)
Innlevert: 19.03.2021
Sendt: 22.03.2021
Besvart: 26.03.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Hvordan har helseministeren forankret forslaget om en ny kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker hos KS og kommunene, og på hvilken måte vil ministeren følge opp tilbakemeldingen fra KS om at kommunene ikke ønsker ansvaret for en slik rusenhet?

Begrunnelse

I forbindelse med helse- og omsorgskomiteens høring til prop 92L (2020-2021) om rusreformen, kom det fram at KS i liten grad har vært involvert i utformingen av forslaget til rusreform. I høringsnotatet sitt sier KS blant annet at: «Vi kan ikke se at en lovpålagt opprettelse av REN (kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker, min anmerkning) gir et universelt bedre tilbud til brukerne. Tvert imot vil et pålegg om REN i mange kommuner kunne gå på bekostning av tjenestetilbudet innen rus og psykisk helse andre steder i kommunen.» Videre sier KS at «Stortinget bør gå imot forslaget om en lovpålagt REN». Samt at: «Forslaget om at kommunene skal bøtelegge de som etter pålegg fra politiet ikke møter i REN er både prinsipielt og faglig uheldig.» (Her antar jeg at KS viser til det foreslåtte gebyret, når de skriver bøtelegge.)

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: I forbindelse med arbeidet med regjeringens lovutkast er både kommuners og KS høringssvar til NOU 2019:26 grundig vurdert. I og med at regjeringen i hovedsak har videreført Rusreformutvalgets forslag knyttet til valg av modell, opprettelse av rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunene, anses det at KS allerede har gjort sitt syn på utformingen av modellen gjeldende.
Jeg har ikke sammenfallende syn på etablering av rådgivende enhet som KS. Selv om jeg er klar over at mange kommuner stiller seg kritiske til deler av regjeringens forslag, er det ikke korrekt at alle landets kommunene ikke ønsker ansvaret for en slik enhet. Av kommuner som har uttalt seg om den rådgivende enheten, også dersom er kritiske til en generell opphevelse av straffansvaret, så er det min oppfatning at de uansett ser den foreslåtte modellen som den mest hensiktsmessige løsningen. For å illustrere dette vil jeg fremheve uttalelser fra noen kommuner:

«Sandnes kommune støtter hovedtrekkene i utvalgets anbefalinger der hovedgrepet er å avkriminalisere bruk av narkotika og besittelse til eget bruk. I stedet for straff får personen vedtak om oppmøte til rådgivende enhet i kommunen for informasjon, råd og veiledning og eventuelt videre kartlegging og hjelp.»

«Trondheim kommune er positive til å opprette en rådgivningsenhet, i dette bør man også vurdere oppbygging og opprusting av det forebyggende arbeidet.»

Oslo kommune uttaler at

«Rådgivingsenheten vil være en lovpålagt oppgave etter helse- og omsorgstjenesteloven […]. Modellen, basert i helselovgivningen, gir økte muligheter for at innbyggere med narkotikaproblemer får anledning til å møte godt kvalifiserte medarbeidere i helse- og velferdstjenestene i kommunen. Med hensyn til en helhetlig tilnærming til den enkeltes livssituasjon, og til endrings- og mestringsarbeid og hjelp til å komme ut av rusproblemene, vurderer Byrådet tilknytningen til helselovgivningen som kvalitativt bedre, enn den juridiske modellen som finnes i dag.»

Regjeringens forslag til modell er mer en funksjon enn et krav om en bestemt organisering og stiller heller ikke krav om nye tjenestetilbud enn det som allerede følger lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Modellen vil ikke gå på bekostning av eksisterende tjenestetilbud – dagens tjenester kan tvert imot integreres i modellen.
Rusreformutvalget beskrev modellens muligheter detaljert i NOU 2019:26, kapittel 16 og vi har kort presentert den i lovforslaget. Jeg ser av debatten at det likevel er en misforståelser rundt den foreslåtte modellen. Jeg vil likevel vise til at Oslo kommune har forstått modellen slik den er tenkt og at de ser på ulike muligheter for å etablere funksjonen innenfor dagen strukturer:

«Det utøvende ansvaret i den nye modellen legges på kommunalt nivå. Byrådet vurderer denne strukturen som å være lik den som i dag gjelder på feltet lokalt rusarbeid, og støtter dette. […] Oslo kommune kan selv velge hvordan man organiserer tjenestene for å løse de nye oppgavene. […] Det vurderes ikke på det nåværende tidspunkt som nødvendig å opprette en egen enhet dersom lovendringene blir vedtatt, men at oppgavene løses innenfor eksisterende organisering. En mulighet er å legge til rette for rådgivende enheter i hver bydel, og etablere et by-omfattende faglig nettverk for kontakt, samordning og fagutvikling. En annen løsning er å forankre kommunens rådgivende enhet i en eksisterende etat, og at medarbeidere herfra rullerer på faste tidspunkt mellom bydelene, og samarbeider med medarbeidere i bydelene som allerede har rådgiving, informasjon og veiledning til personer med rusproblemer som del av sine ordinære oppgaver.»

Selv om en storbykommune som Oslo selvfølgelig ikke er representativ for alle landets kommuner så pekes det her på mulighetsrommet som finnes. Jeg har tillit til at kommunene, for eksempel gjennom interkommunale samarbeid, finner de beste løsningene ut ifra sine lokale forutsetninger.
Vedrørende ileggelse av et administrativt gebyr er det allerede prinsipielt mulig for et forvaltningsorgan å ilegge gebyr etter reglene i forvaltningsloven kapittel IX. Jeg mener videre at modellen, der det er kommunen som ilegger gebyret – ikke helse- og omsorgstjenesten som sådan – vil dempe det faglige dilemmaet KS tar opp, om at heletjenesten sanksjonerer sine brukere og pasienter.
Både for KS og for mange kommuner er det de økonomiske rammene som synes å oppleves som det største hinderet. Regjeringen har derfor sagt at kommunen skal kompenseres for etablering av rådgivende enheter og at vi vil komme tilbake til dette. Den videre oppfølgingen, dersom Stortinget vedtar rusreformen, vil blant annet fremkomme i utforming av den økonomiske kompensasjonen samt utarbeidelse av faglig normerende materiell for den nye funksjonen som vil være en oppgave som legges til Helsedirektoratet. Det vil i den sammenheng være naturlig å involvere både brukerrepresentanter, kommuner og KS i det faglige utviklingsarbeidet.